Nei-sida vant EU-kampen i 1994 fordi den var best – den hadde mest kunnskap i debatten. Nå er det klimaet som er på alles lepper. Landbruket burde velge samme strategi som i 94.
Magnus Haugland, NLR Rogaland
For de av oss som husker EU-kampen, forbindes den gjerne med studieringer, lesing og diskusjoner. Vi kunne så mye om hvordan EU og avtaleverket fungerte at vi kunne gå inn i alle diskusjoner, og slå motstanderen i hodet med tall og fakta. Det ga mange gode diskusjoner. Jeg mener dette hevet seriøsiteten i debatten, da færre ble fristet til å komme med usakligheter i mangel på gode argumenter.
Klimadebatten er ikke noe ja eller nei, men en debatt om hvordan vi skal innrette oss slik at vi reduserer CO2-utslippene. Alle næringer skal bidra – også jordbruket. Debatten som foregår er ikke noe hyggelig å være vitne til. Vi har lært at man ikke kan forandre andre, men alltid starte med oss selv.
Her er det jeg mener skjer når debatten sporer av:
- Bønder føler seg som klimaverstinger, selv om norsk jordbruk har noe av det mest klimavennlige kjøttet, melka, grønnsakene og frukta i verden.
- «De andre», alle som kan virke til å ha litt andre verdier enn man selv, (i praksis kundene som skal kjøpe maten vi produserer) blir lett idiotforklart, og tillagt ulike mindre flatterende egenskaper og meninger.
- Alle grupper som egentlig støtter landbruket, men er interessert i miljø og klima, ses som en trussel og puttes inn i ovennevnte gruppe. Man skyver fra seg en voksende gruppe med unge, dyktige mennesker som trolig vil bli enda mer dominerende i samfunnet fremover.
- Rekrutteringen til landbruket er avhengig av at unge ser på næringen som fremoverlent, opplyst og fremtidsrettet – det gjør de ikke om vi går i fellene beskrevet over.
- Staten vil komme med klimatiltak. Vi burde ha vært i forkant og hatt en lang liste med kostnadsberegnende klimatiltak staten kan investere i.
Kostnaden ved de ulike klimatiltakene varierer. For litt siden ble vi presentert for «Klimakur 2030» Her ble det fokusert på tiltakene som kostet under 500 kr pr tonn CO2, og man foreslo flere tiltak som med god grunn møter motstand i landbruket. Til sammenligning vil det koste 125 kroner pr tonn CO2 å grave ned myrene vi allerede har dyrka, og gjøre de om til god fast dyrkamark. I skrivende stund betaler kvotepliktig sektor i EU 250,- kr pr tonn CO2. Problemet er at vi ikke får godkjent tiltaket, fordi det ikke er dokumentert godt nok. Her har vi sovet i timen. Vi burde ha vært i gang med dette på midten av 1980-tallet …
Utfordringen er ikke bare at vi er bakpå. Det virker til å være byråkrater som skal finne på klimatiltakene. All erfaring tilsier at gode tiltak kommer når de som kan faget er involvert. Man får mye bedre og billigere tiltak om det er fagfolkene, bøndene og andre tilknyttet landbruket, som kommer med klimatiltak – for nettopp landbruket.
Skal vi komme med gode klimatiltak, som fungerer i det praktiske liv, trenger hele næringen mer oppdatert kunnskap om klima. Det vi lærte på skolen på 80-og 90-tallet er rett og slett for tynne saker til å løse dagens utfordringer…
