Advokat Paul Aakre
Odelsretten har fulgt norsk landbruk i 1000 år. Allerede odelsloven av 1821 åpnet for en viss samodling mellom ektefeller. En ordning som ble utvidet i 1974-loven. I våre dager er samboerskap en vanlig samlivsform. Lovgivningen har tatt konsekvensen av at det forholder seg slik, og har både i arve- og odelsloven innført regler som gir også samboere rettigheter. I odelsloven § 15 ble samboeren i 2009 likestilt med ektefellen.
§ 15 refererer til at «sambuerar i ekteskapsliknande forhold» som blir eiere av «like partar» – og sameiet «varer i heile hevdstida» (20 år) – hevder odelsrett for seg og sine barn. Dersom en av samboerne dør før hevdstiden er ute – for eksempel etter felles eierskap i 15 år – kan gjenlevende fullføre odelshevdstiden med virkning for seg og barna.
Men – som vanlig i jussens verden, dukker det opp varianter over temaet som ikke direkte faller inn under lovens ordlyd. Hva gjør man da? Et slikt forhold ble nylig behandlet i høyesterett.
I den saken kjøpte Per og Kari i 1996 en landbrukseiendom som de eide 50/50. I 2006 opphørte samboerskapet. Under skifteoppgjøret overtok Per også Karis eierandel i gården, og ble 100 prosent eier. I 2009 fikk samboere mulighet til å samodle landbrukseiendom. I 2017 fikk Per økonomiske problemer, og eiendommen ble solgt på tvangsauksjon. Lars kjøpte landbrukseiendommen. Han ble umiddelbart saksøkt av Per som reiste odelssak. Spørsmålet var om Per hadde odel. Hadde Per eid eiendommen i 20 år – i odelsrettslig forstand? Kunne han regne med samodlingsperioden frem til 2006 – før lovendringen i 2009?
Tingretten svarte nei på det spørsmålet, men lagmannsretten ga Per medhold. Saken ble anket til Høyesterett , og slapp inn til behandling. Dette fordi problemstillingen fremsto som komplisert og allmenngyldig.
Høyesterett diskuterte overgangsbestemmelser og lovforarbeider. Kunne en endring i odelsloven fra 2009 gis tilbakevirkende kraft, slik at den også omfattet perioden før lovendringen? Høyesterett kom til at det kunne man, så langt endringen ikke kom i konflikt med en aktuell odelsløsningssituasjon. Det gjorde den ikke i vår sak. På tross av all tvil i saken, kom Høyesterett til at Per «samlet sett» – hensyntatt overgangsbestemmelsen i § 79 og ulike uttalelser i lovforarbeider – kunne regne med samboertiden i de 20 årene.
Høyesterett presiserte avslutningsvis at den løsningen best realiserte odelsinstituttets formål om å bevare gårdsbruk i den slekten som har opparbeidet tilknytning til bruket. Dessuten – og ikke minst – talte hensynet til likestilling mellom ekteskap og samboerforhold for løsningen.
Vi kan igjen konstatere at odelsloven er en stadig kilde til rettstvister. Og det stopper ikke her.
