Diskusjon med yrkeskollegaer ved kjøkkenbordet er en av flere arenaer for å drøfte veivalg. Illustrasjonbilde.
Vi må alle gjøre valg fra tid til annen. De ulike valgene vil kunne endre drifta av gården på ulike måter – på godt og på vondt. Endringer kan være stimulerende og gi en ny glød, men de kan også være truende.
Martin Svebestad, daglig leder,
Klepp Rekneskapslag
Det finnes mange typer valg. Noen av disse valgene betyr lite i den store sammenhengen som når jeg bestemmer meg for tema for fagartikkelen i Bondevennen, mens andre betyr svært mye som når bonden bestemmer seg for å bygge ny driftsbygning. Et slikt valg vil ofte ha konsekvenser, både for drifta i egen tid og i neste generasjon. De store, viktige valgene blir omtalt som veivalg, og for noen kan slike valg bli vanskelige, skremmende og noe en vegrer seg for. Dette kort og godt fordi konsekvensen av uheldige valg kan være store. Andre, derimot, synes ikke det er vanskelig å ta valg, og kan i enkelte tilfeller ta valg uten et skikkelig grunnlag som viktige valg bør bygge på.
I tilknytning til veivalg hører vi ofte ordet strategi. Begrepet sier først og fremst noe om hvilken retning en ønsker at gården skal utvikle seg i, og hvilke mål man skal ha for gårdsdrifta. Eksempel her er ønske om at gården skal være arbeidsplass for begge ektefeller, eller ønske om at gårdsdrifta først og fremst skal skape livskvalitet. Arbeidsomfang og lønnsomhet er også moment som den enkelte næringsdrivende ser ulikt på. For noen er det viktigste å ha en økonomi slik at en «klarer seg greit nok», andre vil, i større grad, vurdere hva en sitter igjen med som arbeidsvederlag, og hvordan en kan maksimere dette på en så god måte som mulig.
Et bevisst forhold til slike spørsmål må alltid være et utgangspunkt i en veivalgprosess. Dersom en er bevisst på hvilken retning en skal i, er det mye lettere å ta valg, og også mye lettere å gjøre rette valg. Bedriftsledere som lykkes er ofte de som har en egen evne til å gjøre de rette valg til rett tid. Å klare dette kan selvsagt bero på en del flaks, men det er ingen tvil om at de også har et klart bilde på hvilken retning bedriften skal utvikle seg i. Da er ikke valga så vanskelige. Sagt på en annen måte; de har en bevisst strategi på hvordan virksomheten skal utvikle seg.
Ulike strategier
Når retningen skal fastsettes kan en enten tenke ut fra de ressurser som en har på gården, og hvordan disse best kan utnyttes, eller ta utgangspunkt i hva det er marked for å produsere, og legge strategien etter dette. For de fleste gardsbruk vil det nok være den første som er den mest aktuelle inngangen.
Ressursbasert
Her ser en hva gården har av ressurser, og hvordan disse best kan utnyttes næringsmessig. Som ressurser tenker en blant annet på areal, bygninger og avlsverdi på buskap, men husk at ressursene omfatter mye mer enn dette. For eksempel er egen kompetanse og interesse kanskje den aller viktigste forutsetningen for at et valg skal lykkes. Andre viktige ressurser som kan påvirke valg er beliggenhet, produksjonsmiljø og økonomisk handlefrihet.
Markedsbasert
En markedsbasert strategi bygger på hva markedet er villig til å kjøpe av varer eller tjenester, og hvordan bedriften mener markedet vil utvikle seg når en ser inn i «glasskula». Også for en slik inngang vil selvsagt kompetanse og interesse være viktige faktorer. Det samme gjelder i minst like stor grad beliggenhet og økonomisk handlefrihet.
Ulike retninger
Det kan gjøres mange inndelinger av mulige utviklingsretninger. Ingen er feil, og det som er riktig retning for én trenger ikke å være riktig retning for en annen. Jeg har mye brukt en inndeling der en fra et tradisjonelt familiebruk, for å bruke det begrepet, kan utvikle bruket i fire ulike retninger.
Større volumproduksjon
Eksempel på slike valg er større mjølkeproduksjonsbruk, større svinebesetninger og større gartneri-, grønsak- og potetproduksjoner. Investeringene som blir foretatt kan fordeles på et større volum, og slik sett kan det bli lettere å oppnå lønnsom drift. På andre sida vil en ofte ha høy gjeld og være sårbar for renteendringer. Fortjenesten ligger på små marginer og en er dermed sårbar også i forhold til utvikling av produktpriser. På andre sida vil en dyktig produsent kunne oppnå gode resultater og forhåpentligvis ha bygd opp et framtidsretta bruk.
Spesialbonden
Eksempel her er de som velger å satse utradisjonelt på tjenesteyting som reiseliv, inn på tunet osv. Til denne gruppa hører også de som velger å ta en større del av verdiskapningen på gården, som å selge egenprodusert ost i stedet for melk til meieriet. Også her kan det være snakk om betydelige investeringer og dermed usikkerhet. En spesiell utfordring for denne gruppa er vurdering og arbeid med markedet. Kundene kommer ikke av seg selv, og markedsarbeid er en viktig – og for landbruket ofte undervurdert – faktor. For de som satser innen denne gruppa betyr de personlige egenskapene ekstra mye.
Deltidsbruk
Dette er en retning som kan være lite risikofylt som melkeproduksjonsbruket som går over til sauebruk uten større kostnader til ombygging. Det også være valg som medfører betydelige investeringer som ny bygning for slaktegris eller slaktekylling.
Boplass og livskvalitet
Eksempler her er rene bortforpaktere som bare driver en liten del av gården. Det er ikke noe mål å sikre inntekter fra gården. Derimot kan gjerne drifta være motivert ut fra interesse for å arbeide med jorda, og å produsere deler av sin egen mat.
Veivalgsrådgiving
Klepp Rekneskapslag arbeider overfor mange kunder med veivalgsrådgiving av større eller mindre omfang. Min erfaring er at en i slike saker først må la tankene få fly uten å tenke så veldig mye på arbeidskapasitet og lønnsomhet (en vil tidsnok kunne få alternativa ned på jorda). På denne måten vil en kunne stake ut en retning og ut fra dette skissere ulike alternativer som en kan se nærmere på.
I en slik prosess er det viktig at de som skal være med er med. Det vil si begge ektefeller, og neste generasjon om de er kommet så langt at dette er naturlig. Prosessen kan gjennomføres av familien alene, men også i samråd med en veivalgsrådgiver. I de sakene vi er engasjert i, er vi opptatt av at veivalgsrådgiveren skal være mest mulig objektiv. Av denne grunn mener vi at rådgivere som blir målt ut fra hvor mange nye ammekufjøs eller hvor mange nye melkefjøs de får etablert i distriktet, kanskje ikke er de beste samarbeidspartene akkurat i denne typen arbeid.
Når en begynner å ha de ulike alternativa klare, er det viktig med et godt grunnlag før endelig beslutning fattes. Her kommer vurderinger av lønnsomhet som kan gjøres gjennom enkle driftsplaner. En undervurdert faktor etter mitt syn er arbeidsomfang. Mange har nok opplevd at hverdagen etter driftsendring og utbygging blir mer travel enn de hadde sett for seg. En grundig gjennomgang av konsekvenser ved sjukdom, død m.m., og hvordan en kan sikre seg mot de verste virkningene hvis noe slikt skulle skje, er også en viktig del av grunnlaget. Vi rår derfor alltid til å snakke med andre som har gjort tilsvarende valg tidligere. Endringsprosess der en trekker inn personer med tilsvarende erfaring, gjennom f.eks. et gårdsråd, kan være en god løsning.
Som mennesker er vi alle ulike. Noen synes at det å arbeide med planer for framtida er noe av det kjekkeste som finnes, men etter at beslutning er tatt er de ikke like gode til å gjennomføre. Da er de i hodet alt i gang med neste prosjekt. Andre igjen har ikke like mange ideer og heller ikke så lett for å ta beslutninger, men når beslutningen først er tatt er en særs dyktig på å få endringen gjennomført. Her må en være bevisst sine styrker og svakheter og gjerne kjøpe inn hjelp der en ser at «skoen trykker».
