Investeringsbehov: Kombinasjonsbonden og småbruksstrukturen finnes langs hele kysten. Artikkelforfatteren tar til orde for investeringspakker og en vridning av jordbrukspolitikken som gjør det mulig for små- og mellomstore bruk og deltidsbruk å bli en del av fremtidens jordbruk. Illustrasjonsfoto: Bondevennen.
Et viktig mål for landbrukspolitikken i Norge er å opprettholde et aktivt jordbruk over hele landet. Til dels er dette både et spørsmål om å ta vare på de ressursene vi har i Norge og ivareta mulighetene til fortsatt å produsere norsk mat.
Hanne Eldby, AgriAnalyse
På den andre siden er det viktig også i et globalt perspektiv. Å ta vare på jord som kan brukes til matproduksjon er helt nødvendig i en verden med voksende befolkning og hvor mye av arealene det dyrkes mat på er truet av klimaendringer.
Finansieringen av jordbruket er også nært knyttet opp mot at jordbruket leverer fellesgoder som ikke kan omsettes i et marked. Dette dreier seg om bosetting i distriktene, å holde kulturlandskapet ved like, biologisk mangfold med mer.
Bruks– og arealnedgang
Antallet gårdsbruk har falt år for år i Norge. Denne utviklingen har skjedd i samtlige fylker, men har vært sterkere i noen deler av landet enn i andre. I tiårsperioden fra 2006 til 2015 falt antallet bruk fra 49 000 til 41 000 enheter. Fram til et stykke ut på 2000-tallet, innebar likevel ikke nedgangen i antallet bruk at jordressursene våre ble skadelidende. De gjenværende brukene leide jorda til de som la ned, og brukte rommet i markedet til å vokse og bli større. Jorda ble holdt i hevd, og produksjonen ble ikke skadelidende. Skillet kom i 2005, da det for første gang på flere tiår, ble registrert en nedgang i størrelsen på det dyrka arealet i Norge. Nedgangen har fortsatt i årene etter, og i tiårsperioden fra 2006 til 2015 har jordbruksarealet i Norge blitt redusert med fire prosent.
Troms er uten sammenligning det fylket i Norge hvor antallet bruk er redusert mest det siste tiåret. Gjennomsnittet for hele landet er 17 prosent, noe som i seg selv er dramatisk, men i Troms er antallet redusert med hele 28 prosent. I samme periode har ni prosent av jordbruksarealene gått ut av drift i Troms, og bare Møre og Romsdal har en tilsvarende negativ utvikling.
Småbruk med grovfôrproduksjon
De fylkene som har hatt en nedgang i dyrka areal på mer enn fire prosent, altså mer enn gjennomsnittet, er Oppland og Vest-Agder, kystfylkene Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark. Det er med andre ord fylker som har et stort innslag av grovfôrproduksjon og som samtidig har mange småbruk.
AgriAnalyse har sett nærmere på situasjonen i Troms-jordbruket. Spørsmålet som er verd å reise: Er dette en utvikling som er spesiell for Troms, eller er det en utvikling vi kan regne med å se for hele kystlandbruket vårt? Kan det være at Troms ligger i forkant av en utvikling som etter hvert vil gjøre seg gjeldende i alle fylker som har et jordbruk basert på grovfôr?
Driver seks eiendommer
De naturgitte forholdene og den historiske utviklingen av jordbruket forklarer mye av utviklingen i Troms. Tromslandbruket har aldri vært basert på heltidsjordbruk. Jordbruket har tradisjonelt vært drevet for familienes eget forbruk, kombinert med inntekter fra fiske eller annen aktivitet. Eiendommene er små, jordbruksarealene ligger nede ved strandkanten, mens dyra sendes på beite lenger opp i fjellsiden. I gjennomsnitt er en jordbrukseiendom i Troms bare 48 dekar, mens gjennomsnittet for landet er 88 dekar. For å få tilstrekkelig med drivverdige arealer ut fra dagens landbrukspolitikk, så driver en Troms-bonde i dag i gjennomsnitt seks landbrukseiendommer. Landsgjennomsnittet for alle bruk i Norge er tre eiendommer. Hvor langt bøndene i Troms kjører for å høste eiendommene vet vi ikke, men vi vet at avstanden i luftlinje fra de gjenværende brukene til de nærmeste eiendommene er på 1200 meter, mens det i gjennomsnitt for hele landet er 600 meter. Nå er Troms et mer kronglet fylke enn gjennomsnittet for landet, med sine fjorder og fjell, så forskjellen i reiseavstand vil sannsynligvis være enda større i virkeligheten.
Virkemiddelbruken
Det er grenser for hvor mye spredt areal bonden i Troms kan drive. Det er rett og slett grenser for hvor langt det lønner seg å kjøre gjødsel og kalk, og drive med innhøsting av små jordskifter. Det er derfor avgjørende for den videre utviklingen av tromslandbruket at staten bruker virkemidlene slik at det blir lønnsomt å drive små og middelstore bruk også. Når virkemidlene i jordbruksavtalen år for år dreies i retning av økt pris og tilskudd per levert liter melk eller kilo kjøtt, så henter de produsentene som driver stort ut en langt bedre inntektsutvikling enn gårdbrukere som driver i mindre skala.
Sitter på gjerdet
Tall fra driftsgranskningene til NIBIO tyder på at de gjenværende melkeprodusentene i Troms sitter på gjerdet og ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til framtida. Troms er blant annet det fylket hvor færrest melkeprodusenter har gått over til løsdriftfjøs, og de har lavest kvoteoppfyllingsgrad i landet. Sannsynligvis er fjøsene fulle, det er ikke er mulig å få plass til flere melkekyr. Det som er gjennomsnittlig antall melkekyr i dag, var stordrift på den tiden fjøsene ble bygd. I gjennomsnitt har en melkeprodusent i Troms 21,5 melkekyr, mens gjennomsnittet for hele landet er 25 kyr. På kort sikt kan Troms-bøndene tjene penger, nettopp fordi han og hun har lave utgifter til å betale ned på lån, men de taper også inntekter på situasjonen. Sannsynligheten for at bruket går ut av drift ved neste generasjonsskifte er stor.
Trenger to grep
De mange små eiendommene og de store avstandene gjør at det er begrenset hvor stort Troms-bonden kan drive. Likevel har han og hun mer areal enn det som utnyttes effektivt i dag. Hovedutfordringen ser ut til å ligge på lav produksjon og små og umoderne driftsbygninger. Det trengs to grep for å redde landbruket i Troms. Det ene er en investeringspakke tilpasset arealgrunnlaget. Innretningen på investeringsordninger må utformes slik at små– og mellomstore bruk, og deltidsbruk kan bli med videre i framtida. Det andre grepet må være å vri jordbruksoppgjørene over på virkemidler som ikke i så stor grad som i dag gir det aller meste til de som produserer mest, mens de små og middels store faller av lasset. Skal det være jordbruk i Troms i framtida, så kreves det helt andre grep enn de vi finner i statens tilbud til jordbruket. Virkemidlene bør i større grad rettes mot det som er målet, nemlig å bruke jorda og ikke kun rettet mot et kortsiktig mål om produsere mest mulig kjøtt og melk.
Kystfylkene følger etter
Troms er, som nevnt over, ikke alene om en negativ utvikling. Kombinasjonsbonden og småbruksstrukturen finner vi langs hele kysten. De naturgitte forhold, med spredte jordarealer, finner vi også i de øvrige grovfôrbaserte fylkene. Sannsynligheten for at Troms ligger i forkant av en utvikling som vil slå inn i resten av kystfylkene er stor.
I en verden der etterspørselen etter mat vil øke, samtidig som ressursgrunnlaget forringes, er det lite framtidsrettet å ikke holde arealene våre i drift. Skal vi fortsatt ha landbruk over hele landet er vi derfor nødt til å finne virkemidler som støtter opp under små gårdsbruk. Vi er også nødt til å sikre at det lønner seg for mindre bruk å være med inn i framtida. Det er ikke bare i Troms at fjøsene lever på overtid, og neste generasjon er usikker på om hjemgården kan bli levebrødet deres i framtida.
