Andelen av slakt fra kjøttfe er omtrent 25 prosent. (Illustrasjonsfoto frå Bondevennen sitt arkiv
Økt pris på storfeslakt, kvalitetsstilskudd og økende generelle tilskudd har bidratt til betydelig bedret økonomi i storfeholdet. Kvalitetsstilskuddet for storfeslakt stimulerer til økt slaktekvalitet, i stedet for å være et generelt tilskudd til alt storfe.
Bengt Egil Elve
Nortura, tilførselsleder Storfe
Endringene i kvalitetstilskuddet, som ble gjort i jordbruksavtalen 2016/17, gjelder fra første januar 2017. Da vil kvalitetsstilskuddet være 3 kr pr kg for slakteklasse O, og 7 kr pr kg for O+ og høyere. Slakteklasse O- og lavere gir ikke kvalitetsstilskudd.
Slakteriene har også tillegg i noteringsprisen for høyere slakteklasser. Det er fordi kostnadene ved slakting er omtrent lik for alle dyr, men utbyttet blir større for godt kjøttsatte slakt.
Bevisst valg for fôringsstrategi
Dette gir store forskjeller i utbetalingspris mellom disse klassene, og det vil lønne seg enda mer å ta et bevisst valg i fôringsstrategi for slakteoksene. Kvalitetstilskuddet gjelder for alle kategorier storfeslakt, unntatt ku. Ku er hundyr som er eldre enn 4 år, regnet fra 1461 dager og mer.
For ung okse, kastrat og eventuell kvige til slakt er det kjøttproduksjon og slaktekvalitet som må vurderes og planlegges. Ku, avlsokse og ung ku er slaktekategorier hvor andre driftsforhold og tilfeldige hendelser kan avgjøre slaktetidspunkt.
Det slaktes omtrent 125.000 dyr i kategorien ung okse i året. Av disse er omtrent 90.000 av NRF. Andelen av slakt fra kjøttfe er omtrent 25 prosent.
Trenden de siste årene er økende tilvekst og høyere slaktevekt, bedre slakteklasser og økene andel overfeite slakt. Bare hittil i år har gjennomsnittlig slaktevekt økt fra 309 til 317 kg, slaktklassen fra 5,88 til 5,94, og daglig slaktetilvekst fra 574 til 586 g/dag. Andelen overfeite slakt, det vil si slakt i fettgruppe 3- eller høyere, har økt fra 51 til 55 %. Det vil si at over halvdelen av oksene får fettrekk!
Det er et overskudd av animalsk fett på markedet og dermed lave priser, helt ned i 1-2 kr pr kg. En økende andel av feite slakt kan redusere lønnsomheten i næringen.
Andelen overfete slakt innen klasse. Figur 1: Den høge andelen av overfeite slakt i klassene O til R, kan kanskje forklares med at det er en høyere andel slakt fra melkeraser, eller krysninger som kommer i disse klassene. I høyere klasser er det mer kjøttfe
Arvbarhet
Alle storfeslakt blir klassifisert etter EUROP systemet. Slaktet blir vurdert utfra kjøttfylde på lår, rygg og forpart. Potensialet for kjøttfylde er i stor grad genetisk bestemt, og det er variasjon mellom ulike raser.
Kjøttferasene vil normalt oppnå slakteklasse O+ eller bedre, mens det er mer variasjon for melke- og kombinasjonsraser.
I melkebesetningene kan slaktekvaliteten bedres ved å velges seminokser med gode avlsegenskaper på kjøtt. Avlen kan også planlegges, ved at en vurderer hvilke kyr som er gode og hvilke som ikke har gode nok egenskaper til å bli fremtidens kvigemødre. Ved inseminering av de kyrne som en ikke ønsker å avle videre på, kan det brukes kjøttferase. Disse krysningskalvene vil normalt gi gode slakt. Dersom det blir kvigekalv, kan det også være etterspørsel i livdyrmarkedet.
Middelvekt og slakteklasse for ung okse. Figur 2: Gjennomsnittsoksen har i 2016 oppnådd slakteklasse 5,94, som ikke er langt fra O+
Middel fettgruppe og andelen av overfeite slakt (3- og høyere). Figur 3: Andel slakt med fettrekk og gjennomsnittlig fettgruppe
Fôrstyrke og slaktemodenhet
Slakteplanlegging av ungdyr er relativt forutsigbart. Slaktevekt og dato for slakting kan planlegges når kalven blir født. Gitt at andre forhold er bra, vil ungdyra normalt vokse etter den fôrstyrken de får. Andre forhold kan være oppstalling, drikkevannskvalitet, luftkvalitet, stress, smittepress og reell tilgang på grovfôr.
Statistikken fra Animalia viser at det kan være en sammenheng mellom vekt og slakteklasse. O+ har en gjennomsnittsvekt på 324 kg, og O har en gjennomsnittsvekt på 294 kg. Dyret er slaktemodent når potensialet for kjøttfylde er utnyttet, men før det får for mye fett.
Tidlig i vekstfasen består tilveksten mest av skjelett og muskulatur, senere blir en økende andel av tilveksten fett.
Ved sterk fôring og høy tilvekst vil fettavleiringen starte på lavere vekt, enn ved mer moderat fôring. Dersom målet er tunge slakt med melkeraser, eller lette kjøtteferaser, kan det være rett å ha mer moderat tilvekst og bruke lengre tid.
Det er ikke nødvendigvis lønnsomt å ha tunge slakt, det vil variere fra bruk til bruk.
Pris på og tilgangen på grovfôr, plass i fjøset, tilgang på kalv og når på året dyret blir klar til slakting er viktige variabler. Tyngre slakt krever lengre tid, og ofte vesentlig mer fôr. Om mange av dyrene i tillegg får fett-trekk, kan det gjøre regnestykket dårligere.
Det er også viktig å påse at dyra ikke blir for gamle, dersom ung okse blir over 24 måneder, eller 730 dager, blir det klassifisert til okse, noe som gir lavere noteringspris.
Hva koster det å øke slaktevekten?
Det er vanskelig å gi et generelt overslag, fordi det er mange variabler. Vi tek utgangspunkt i NRF okse, moderat fôring og grovfôrkostnad på 2,30 kroner pr FEm. Fôrforbruk er beregnet for perioden 150 kg levendevekt kalv og til slakting. Vi gjør en sammenligning av slaktevekt på 295 kg mot 330 kg.
Beregningene viser at det går med 671 FEm, koster 1694 kr og tar 2,2 måneder å øke slaktevekten fra 295 til 330 kg. Fordelen kan være bedre slakteklasse, ulempen er fôrkostnad på nesten 1700 kr, og økt fare for fetttrekk og 2,2 mnd lengre fremfôringstid.
