Kostskifte? Framover kan det bli nødvendig å gjøre endringer i både fôring, driftsopplegg og avlsopplegg, for å møte utfordringer knyttet til miljø og klima. Foto: Fkra
FAGKOMMENTAR:

Hvem tenker nytt om vinterfôring av sau?

Fôring av sau har endret seg radikalt de siste 150 årene, men selv med vitenskapens inntog i rådgivingen, er vi ikke i mål, én gang for alle.


Jostein Røyseland, frilansjournalist og sauebonde


Fra gammelt av var det ønskelig å ha mange dyr som kunne utnytte den viktige beitesesongen. På 1800-tallet og tidligere var det ikke vanlig å slakte lam første høsten. Derfor ble det mange dyr som skulle overvintres til våren etter. Dyretallet ble ofte for stort i forhold til fôrmengden bonden rådde over, men håpet og målet var at flest mulig skulle overleve vinteren. Bonden regnet med at dyr kunne komme til å sulte i hjel, og driftsopplegget førte ofte til sultefôring på seinvinteren. Det er lett å forstå at med et slikt driftsopplegg ble ikke ytelsen til det enkelte dyret særlig stor. Etter hvert fikk bøndene en mer kunnskapsbasert tilnærming. For eksempel ble Norges Landbrukshøgskole etablert i 1897. Men det tok sin tid med kunnskapsutvikling i saueholdet. I 1911 ga Jens Lunde ut boka «Sauehold». Her skriver han om fôring: «Alle er enige om, at en vesentlig betingelse for saueholdets lønsomhet er at vinterfôringen kan bli billig; men billig og dyr fôring er ikke ensbetydende med daarlig og god fôring, - behøver i allefald ikke være det. At sette opp nogen tal, der skulde angi norm for almindelig god fôring, lar seg for sauens vedkommende vanskelig gjøre. Forholdene er jo som bekjent saa forskjellige, at mens sauene langs kysten kan gaa ute og finde næring hele vinteren, saa det kun blir tale om tilskudsfôr inde, saa maa man i det indre av landet, hvor snemængden er stor, skaffe sauene al den næring de trenger indendørs.»