– Vi fokuserer på å få mer robuste dyr ved hjelp av godt stell, avlsarbeid, god foring, nok plass og minst mulig stress, skriv Marit Smistad, veterinær og helserådgiver i TINE.
Illustrasjonsfoto.
Utvikling av resistens mot antibiotika er ansett for å være helsesektorens klimakrise.
Marit Smistad
Veterinær og helserådgiver
TINE Rådgiving
De fleste infeksjoner som skyldes bakterier kan vi behandle med antibiotika. Men noen bakterier kan ha egenskaper som gjør dem motstandsdyktige mot antibiotika. Vi sier da at de er resistente mot antibiotika. På verdensbasis dør om lag 700.000 mennesker årlig som følge av infeksjoner med resistente bakterier.
Viktige rutineoperasjoner som i dag redder tusenvis av menneskeliv, kan i framtida vanskelig la seg gjennomføre på grunn av risikoen for at pasienten pådrar seg en uhelbredelig infeksjon. En bakterie ser ikke forskjell på dyr og mennesker. Den bryr seg heller ikke om landegrenser. Derfor er det viktig at vi alle er bevisste på hva vi kan gjøre for å bremse denne utviklingen.
Utvikler resistens
Bakterier kan utvikle resistens på ulike måter. Det kan blant annet skje ved en tilfeldig endring av arvestoffet, eller ved at de får egenskapen overført fra andre bakterier. Bruk av antibiotika er hovedfaktoren som vedlikeholder og forverrer resistensproblemet. Hvert eneste gram antibiotika som brukes, enten det er på mennesker eller dyr, er med på å skape antibiotikaresistens. Dette skjer fordi en antibiotikakur ikke bare virker på de bakteriene som skaper sjukdommen.
Del av et større system
En stor andel av bakteriene i kroppen er livsnødvendige, «gode» bakterier. Disse vil også bli utsatt for antibiotikaen vi behandler med. De følsomme bakteriene i normalfloraen får seg en knekk, og de resistente bakteriene får et fortrinn. En antibiotikakur vil også føre til at små mengder antibiotika skilles ut i gjødsel, urin eller melk. Resistente tarmflorabakterier og antibiotikarester spres ut i miljøet når vi sprer gjødsel, og vil påvirke miljøet rundt gården.
Det er altså viktig å se på seg selv som en del av et større system når man bruker antibiotika. Noen typer antibiotika påvirker et smalt spekter av bakterier, og brytes forholdsvis fort ned i naturen. Penicillin er et eksempel på dette. Andre typer, for eksempel tetracykliner, virker på et stort spekter av bakterier, og brytes knapt ned i naturen. De er dermed betraktelig mer resistensfremmende, og er heldigvis sjeldent nødvendig å bruke i Norge.
Antibiotika i husdyrholdet
I mange land er husdyrhold med matproduserende dyr sett på som «synderne» når det gjelder utviklingen av resistente bakterier. Ser vi på forbruket antibiotika i disse landene kan vi forstå hvorfor: På Kypros går det for eksempel med over 400 milligram antibiotika per enhet produsert kjøtt. Til sammenligning er tallet i Norge 10,6 milligram. Vi er blant de beste i verden på restriktiv antibiotikabruk i husdyrholdet, og det gjør at vi foreløpig har svært lite problemer med resistente bakterier hos storfe i Norge.
I motsetning til mange av landene i Sør-Europa, hvor husdyrhold er hovedbruker av antibiotika, er ikke husdyra den største konsumenten av antibiotika her hjemme.
85 prosent av antibiotikaforbruket i Norge går til mennesker, og det er til mennesker forbruket øker mest. Når vi reiser mye til land med store problemer med antibiotikaresistente bakterier, har våre husdyr kanskje større grunn til å frykte smitte fra oss, enn vi burde frykte smitte fra dem?
Situasjonen i storfeholdet
Selv om norske melkeprodusenter er på verdenstoppen i lavt antibiotikaforbruk, har vi fortsatt forbedringspotensiale. For når vi snakker om resistensutvikling er ikke spørsmålet «om» vi får problemet, men heller «når».
Spennende forskning foregår for å imøtekomme den dagen vi ikke har mulighet til å behandle infeksjoner med medisiner lenger. Aktiv bruk av immunforsvaret, fokus på å utnytte den gode normalfloraen, avl på robuste dyr og forebyggende helsearbeid er stikkord.
I den situasjonen vi har i Norge kan vi også gjøre noe for å forsinke utviklingen av resistens. Vi kan begrense bruken av antibiotika ytterligere, og vi må beskytte dyrene mot smitte. Samtidig fokuserer vi på å få mer robuste dyr ved hjelp av godt stell, avlsarbeid, god fôring, nok plass og minst mulig stress.
Forebyggende arbeid hos kyr
I storfeholdet fokuserer vi mye på å forebygge jurbetennelser, hvor det brukes mest antibiotika. Ved systematisk forebyggende jurhelsearbeid, legger vi forskjellige data til grunn for å «se» inn i neste laktasjon.
I en besetning vil noen kyr stå med visse bakterier ved avsining, som vi med stor sannsynlighet kan bli en jurbetennelse etter kalving. Klarer vi å identifisere bakteriene og behandle dem i sinperioden, når kuas immunforsvar hjelper oss i størst mulig grad, vil vi alltid ligge et steg foran. Da sparer vi dyret for en smertefull jurbetennelse etter kalving, hvor antibiotikabehandling også har dårligere effekt. Vi hindrer også at disse kyrne sprer smitten til andre kyr. Produsenter som bruker denne strategien systematisk, reduserer antibiotikaforbruket i besetningen betraktelig.
Forebyggende arbeid hos kalv
Det er en økende tendens til at antibiotika som skal forbeholdes alvorlige infeksjoner hos mennesker, blir brukt på kalvene. Å forebygge sjukdom hos kalv er noe vi alltid har hatt fokus på, men det kan bli mer krevende når besetningsstørrelsen øker. Også her kan vi utnytte dyras egne forsvarsmekanismer bedre, og på den måten unngå bruk av antibiotika. Ved enkle grep i rutinene for råmelkstildeling klarer man å få i kalven nok immunstoffer til å motstå de vanligste sjukdomsproblemene hos kalv.
Tiltak som kontroll av råmelkskvaliteten, mulighet for å supplere med god råmelk fra fryseren og god teknikk for råmelkstildeling har gjort underverker hos mange produsenter som tidligere slet med sjukdom og høyt antibiotikaforbruk hos kalvene. I tillegg må god nok plass til kalvene prioriteres når nye fjøs bygges. Kalver som får en god start har også bedre utsikter for å bli gode, holdbare og robuste melkekyr i framtida.
Hvis vi sørger for godt stell og godt miljø kombinert med gode rutiner for forebygging vil vi altså oppnå mer robuste dyr som sjeldnere vil ha behov for antibiotika. I Norge prioriteres også helse tungt i avlsarbeidet. NRF er etterspurt på verdensmarkedet nettopp fordi man vil avle inn bedre helse – og fruktbarhetsegenskaper i raser hvor man har nedprioritert disse egenskapene til fordel for høy ytelse.
Storfeprodusenter i Norge har all grunn til å klappe seg selv på skulderen når det gjelder bidraget til å redusere utviklingen av antibiotikaresistens.
Tenk smittevern
Ser vi på den skremmende utviklingen i verdenssammenheng er det viktig å tenke gjennom hvor godt du beskytter gården din mot smitte. Smittestoffer, deriblant resistente bakterier, bryr seg som sagt ikke om landegrenser eller art. De kan for eksempel komme til landet med importerte dyr. Mennesker kan også være bærere, og risikoen er spesielt stor hvis man har vært i kontakt med husdyr i land med høy forekomst av antibiotikaresistente bakterier. Personer som har vært innlagt på sjukehus i utlandet har også økt risiko for å være bærere av resistente bakterier.
Smittevern er ulike tiltak for å hindre spredning av smittsomme sjukdommer og resistente bakterier. For at smittevern skal være effektivt må vi kunne noe om hvordan smittestoffene spres mellom dyr, mennesker og besetninger, og hvilke tiltak som er effektive for å hindre smittespredning. De praktiske løsningene for smittevern kan være forskjellig på forskjellige gårder. Ofte kan enkle grep, for eksempel gjøre at gårdbrukerens egne spor ikke krysser besøkendes spor. En velfungerende smittesluse har også vist seg å være et av de tiltakene som er mest effektive i å hindre smitte inn i besetningen.
Alle som driver med husdyr kan bidra til å redusere antibiotikaforbruket ved å ta i bruk gode rutiner for forebyggende helsearbeid i besetningen. Videre er det viktig at vi gjør det vi kan for å beskytte husdyrpopulasjonen vår mot smitte, slik at resistente bakterier ikke får etablere seg blant norske husdyr.
