LESARBREV:

Midt i matfatet: To truede, men travle viper på Reve, Jæren. Foto: Martin Eggen

Bondevennen hadde 4. september et innlegg fra Magne Helleland og Kjell Harald Horpestad. I likhet med NOF og mange andre er de levende opptatt av fugler, og da særlig artene i jordbrukets kulturlandskap.

Fugler gir oss så mye, enten de har fått artsnavnet vipe eller kråke. Ikke bare vårtegn, bånd til landskapet og identitet, men også en hel del goder, ofte uten at vi tenker på dem. En rekke nyere studier har vist at tapet av natur tilknyttet jordbrukslandskapet også reduserer bøndenes egen fortjeneste. Pollinerende insekter er for eksempel uunnværlige for verdens matproduksjon, jordlevende organismer bidrar til nedbryting og struktur i jorda, og en rekke arter har viktige funksjoner for å kontrollere bestander av skadedyr.

Myndigheter, ornitologer og bønder i hele Europa er bekymret for fuglene der det drives jordbruk. Årsakene til fuglenes tilbakegang er sammenfallende over større områder. I perioden 1980 – 2017 forsvant godt over halvparten av alle fugler i jordbrukslandskapet i Europa. I Nord-Europa var tilbakegangen nesten like stor. Også i Norge går det dårlig med jordbrukslandskapets fugleliv, og mange av artene er på den norske rødlista. Ifølge tall fra Miljødirektoratet er tilbakegangen for fugler i kulturlandskapet på hele 40 prosent siden 2000.

Statistikker fra Statistisk sentralbyrå viser at jordbruksarealet i drift i Norge var forholdsvis stabilt i perioden 1999 – 2018, med en liten reduksjon på ca. fem prosent. Selv om vi mister matjord til utbygginger og nedleggelse av små bruk, opprettholdes jordbruksarealet fordi presset for å nydyrke uutnyttede arealer er svært høyt. I 2019 ble 27 493 dekar godkjent til nydyrking, noe som gjør at restarealer og naturelementer i jordbrukslandskapet gradvis forsvinner. Færre hender skal forvalte et like stort areal, noe som medfører større, tyngre og mer effektive maskiner, andre driftsformer og mindre plass til natur.

Mye tyder på at fuglene rett og slett må få tildelt mer plass til å leve. Vi må stanse nydyrking av restareal som er viktig for fuglene, og øke andelen naturfremmende elementer der monokulturen har blitt for dominerende. Vi må kort sagt ta vare på naturen i landskapet, slik at fuglene får mulighet til å legge egg og gi ungene skjul og beskyttelse. Alt dette er godt kjent kunnskap over hele verden, forsket på og målrettet undersøkt. NOF har det siste året brukt mye tid på å sammenstille forskning og kunnskap om fuglenes utfordringer i kulturlandskapet, og satt det inn i en norsk kontekst.

Arealforvaltningen, altså måten vi bruker arealene på, er den viktigste årsaken til både tilbakegang og vekst hos de fleste arter her til lands. Men det er sjelden slik at det bare er én årsak til endringer i fuglefaunaen. Fugler påvirkes fra mange kanter, også på sine utenlandsturer under trekk og overvintring. For fuglenes skyld er det nødvendig at ulike interessegrupper lytter og lærer av hverandre, slik at vi kan dra lasset sammen, og ikke i ulike retninger. Å anerkjenne den solide kunnskapen man har om årsakene til disse artenes bestandsnedgang er helt nødvendig. Systematisk ødeleggelse av våtmark og små flekker av natur i jordbrukslandskapet har og er essensielle bidrag til bestandsnedgangen; det er ikke til å komme vekk fra.

Når det gjelder rovviltets betydning for fuglebestandene finnes ingen dokumentasjon på at nedgangen i fuglebestandene i jordbrukslandskapet er forårsaket av økt predasjon (når et rovdyr spiser et byttedyr, red. merk). Dette betyr imidlertid ikke at redusert predasjon ikke vil være fordelaktig for mange arter, ettersom de aller fleste til en viss grad påvirkes av rovvilt. Men det er liten vits å være i konstant krig med naturen rundt oss, og tro at geværet er svaret på «alle» spørsmål. I NOFs rapport presenteres flere aktuelle løsninger for å begrense predasjon på bakkehekkende fugler. For eksempel vil fjerning av plantefelt av sitkagran gi predatorer som rødrev, grevling, mår og kråke færre oppholdssteder. Ikke minst må de bakkehekkende fuglene sikres gode og trygge hekkeområder. En frisk vipekoloni har et effektivt forsvar mot predatorer som kråke, og dersom det er nok tilgang på mat og skjul både for voksne og unger, reduseres risikoen for at hekkingen mislykkes.

En forutsetning for å lykkes med å opprettholde jordbrukslandskap med plass til alt det levende, er en vridning av jordbrukssubsidiene slik at bonden gis muligheter til å ta vare på fuglelivet. En erkjennelse av at matproduksjon skal opprettholdes i jordbruket må selvsagt ligge til grunn for tiltak videre. Mange fuglearter nyter også godt av jordbruksaktivitet. Men ingen er tjent med at matproduksjonen vår fører til biologiske ørkener, aller minst dem som driver aktiv jordbruksdrift med kjærlighet til landskapet og fuglene som lever der. Selv om ikke alle tiltak ved første øyekast er sammenfallende med andre interesser grunneiere har, kan ikke god og velbegrunnet kunnskap kastes over bord.

Martin Eggen og Oddvar Heggøy, Norsk Ornitologisk Forening (NOF)