MOLDROK

Økologisk, småskala, grasfôra beitedyr, mat med tradisjoner, fair trade, vegetar, vegan – for å nevne noen, representerer alternativer til vanlig eller konvensjonell mat. I norsk sammenheng kan de være alternativer til mat fra vanlig jordbruksdrift, altså alternativ til de fleste matvarer som selges fra hyllene til de tre store matvarekjedene i Norge. Noen av disse alternativene har vokst fram internt som en protest mot utviklingen i det konvensjonelle matsystemet, og etterspørres av forbrukere med ønsker om mat med spesielle egenskaper. Men kan disse alternativene også forsterke makten i matsystemet?

I den samfunnsvitenskapelige faglitteraturen på mat- og jordbruksfeltet er alternativ matproduksjon ofte brukt som samlebetegnelse for jordbruk, matproduksjon, nettverk og enkeltpersoner som protesterer mot en global, nyliberal jordbruks- og matmodell. Den nyliberale modellen kjennetegnes av frie marked på den ene siden, og økende konsentrasjon av makt blant få og veldig store multinasjonale selskaper på den andre. Det er trolig ikke mer enn ti selskaper i verden som kontrollerer de fleste merkevarene vi finner i dagligvarebutikken. På produksjonssiden kjemper enda færre selskap om herredømmet over alt fra genetikk og avl, til frømateriale, sprøytemiddel og gjødsel.

En moderne respons, eller protest, mot denne modellen er en forbrukerbasert motstand, ofte tuftet på enkeltpersoners initiativ. Men virker de? Ruralis hadde nylig besøk av den amerikanske forskeren Steven Wolf, som sammen med Alessandro Bonanno har redigert en bok som problematiserer samfunnets demokratiske evne til å protestere og hindre maktkonsentrasjon i matsystemet. Wolf ville utfordre sine norske bygdeforskerkolleger til å tenke mer kritisk om matsystemet, og ikke minst hvordan alternativene som vokser frem som protester, kanskje bare gir forbrukeren en illusjon av valgmuligheter, mens de samtidig styrker maktposisjonen til de etablerte gigantene. Hvordan skjer det?

Eksempler Wolf viste til er hvordan de store aktørene tar kontroll over motstanden ved å kopiere dem. Hos matgiganten Walmart finner du en egen seksjon med merkevarer med navnet Farmers Market (Bondens marked). Et annet eksempel er utvikling av standarder og sertifiseringsordninger som på den ene siden fremmer bærekraftig produksjon, men som også blir en silingsmekanisme av produsenter som har mulighet til å skaffe seg rett sertifikat. Slik skapes konkurransefortrinn mot aktører som ikke har samme sertifiseringsordning. I det godes hensikt strømlinjeformes produksjonsmåter og produkter til glede for tilsynelatende kritiske forbrukere, mens bønder og arbeidere på jordene, i fjøs og i matindustrien står maktesløse overfor stadig strammere krav til leveranse av produkter med ensartet standard og økt effektivitet for å holde lønnskostnader og priser lave.

Norge er ikke USA, og Norge er spesiell også i europeisk matsammenheng. Det betyr ikke at vi er fri for maktkonsentrasjon i matsystemet. Vi gjør det på vår måte. Maktkonsentrasjonen i matvarekjeden med tre store aktører i dagligvarehandelen er kjent. Temaet er på agendaen med diskusjon om regulering og lovgivning om god handelsskikk (som nå er lagt fram i EU). Også våre matkjeder fanger opp forbrukernes motstand og interesser, og kjedene har egne merkevarer som er økologiske eller har andre spesielle egenskaper. Med økt interesse for dyrevelferd finner vi også det som kan se ut som en egen kylling, spesialdesignet for å oppnå akkurat dette, støttet av en organisasjon for dyras rettigheter. Dette er to eksempler av mange. Produktene sier ingenting om bøndenes rettigheter, eller hvem som tar kostnadene med de nye produksjonsmåtene. Det er likevel et godt stykke til amerikanske tilstander.

Norge har enda en variert bruksstruktur innenfor de fleste produksjoner. Vestlandet er et eksempel på mangfold, med intensiv husdyrproduksjon fra Jæren i sydlige strøk, til mellomstore og små fruktgårder og melke- og sauebruk i fjordene nordover. Kunnskapen om denne variasjonen gir norske forbrukere andre briller enn de har, de som kun kan velge mellom kylling fra en fabrikkfarm eller en frittgående økologisk kylling fra et sertifisert småbruk.

Sterke bondeeide samvirkebedrifter og regulering av markedet er viktige for å opprettholde et variert jordbruk over hele landet. Sammen med bøndenes faglag utgjør disse en viktig motmakt mot matvarekjedene og leverandørindustrien. Samvirkenes egne merker står fremdeles sterkt i markedet, spesielt for melkeprodukter.

Det er enda en viss politisk vilje til å ivareta en variert struktur, og til å støtte alternativer som økologisk landbruk og lokalmatsegmentet. Begge satsingene har virket positivt på utviklingen av et mer variert varetilbud, både i butikk og i andre kanaler, som bondens marked og reiselivsbedrifter.

Det er likevel gode grunner til å ha et kritisk blikk på hvordan det globale matsystemet utvikler seg og hvordan vi kopierer dette her til lands. Individuell motstand står svakere enn motstand gjennom faglag og politisk stemmegiving. Det kan likevel være nyttig å lytte til kritikken som reises av produsenter innenfor de såkalte alternative produksjonsmåtene. Den handler kanskje nettopp om bønders rettigheter, sikkerhet og handlefrihet i markedet og retten til å være liten og litt mindre effektiv. Og det kan være nyttig å lytte til og invitere til diskusjon når forbrukerne interesserer seg for matproduksjon. Alternative produksjonsmåter og produkter spiller en viktig rolle i det norske matsystemet – for å øke mangfoldet, utvikle nye metoder og for å gi energi til den norske debatten om matproduksjon. I det norske matsystemet er uansett alle små – og alle er på en eller annen måte avhengig av samhandling og samarbeid på tvers av størrelse, produksjonsmetode og produkt.