BONDEBLOGGEN

Høyspent: Hva skjer med verdiene i eit eldgammelt kulturlandskap når det plutselig båndlegges av moderne infrastruktur, spør Inger Lise Rettedal. Illustrasjon (det er ikke her mastene skal plasseres): Privat/Istock

De enorme mastene som trekker strøm til landet, suger energien ut av kulturlandskapet.

Inger Lise Rettedal

Det er behov for mer kraft i Norge. Vi vil møte et kraftunderskudd allerede i 2026, om ikke vi øker tilgangen på kraft. Det kommer blant annet frem i en rapport som NHO har fått utarbeidet over dagens forbruk og framtidig behov. De maner til felles kraftløft.
I dag bruker vi 139 Twh her til lands. Norges årlige kraftbehov kan øke med 57 TWh til 196 TWh i 2030 for å bygge ut ny industri, nå klimamålene og samtidig beholde et visst kraftoverskudd.

Hvordan få mer kraft på linjenettet?

Behovet for kraft er nasjonalt, men la meg illustrere problemstillingen med et lokalt og dagsaktuelt eksempel. Nå legges det til rette for en ny forbindelse som vil styrke forsyningssikkerheten og øke muligheten for industriutvikling i Ryfylke. Det planlegges for en batterifabrikk, et nytt datasenter og annen kraftkrevende industri.
For å få mer kraft inn mot Ryfylke, må linjenettet oppgraderes. Stortinget har i Stortingsmelding 14 (2011-2012) «Vi bygger Norge – om utbygging av strømnettet » sagt at strømnett som dette i hovedsak skal planlegges som luftlinje, fordi det skal være det rimeligste alternativet.
Derfor planlegges det for luftlinjer og jordkabel på Randaberg, deretter skjøting mot sjøkabel over til øya Bru, luftlinje over det nydelige kulturlandskapet på Bru og skjøting mot sjøkabel igjen i retning Mosterøy. Her vil Lnett ha luftlinje over jordbrukseiendommer og i nærheten av skole, før det på ny skal skjøtes og legges sjøkabel over til Rennesøy. Der vil de ha luftlinje over det nasjonalt utvalgte kulturlandskapet og noe jordkabel, før det igjen skal skjøtes for sjøkabel mot Finnøy, luftlinje på Finnøy, sjøkabel til Fogn, luftlinje der og kobling til sjøkabel over til Strand på fastlandssiden av Ryfylke.
Om jeg har forstått det riktig. Her er det nemlig mange koblinger som skal gjøres, det er lett å gå i badl’ – og lett å regne feil?

Så – hva er problemet?

Tabellen over trasévalg på øya Mosterøy i konsesjonssøknaden til Lnett sier i grunnen alt. Det er «stor negativ konsekvens » for naturmangfold, for kulturarv og for landbruk ved begge trasévalg, og det er «middels negativ konsekvens» for landskap/opplevelse og friluftsliv/reiseliv. Vi risikerer store sår i våre umistelig kulturlandskap.
Øyene rundt oss her ute i havgapet har en lang historie. De har fantastiske naturgitte arealer, og kommunen de er del av – Stavanger – er faktisk landets største sauekommune. Dyr har beita her ute i tusenvis av år. Det sies at sauen har vært i Norge i rundt 5000 år og at det har vært bosettinger på disse øyene så tidlig som for 11 000 år siden. Det er gjort funn fra både steinalder og jernalder, så vel som fra nyere tid. Her har mennesker og dyr levd side om side, skapt, vedlikeholdt og forvaltet kulturlandskapet og naturen i tusenvis av år.
Og nå skal altså naturen forsøples med enorme master som skal trekke strøm til landet, men samtidig trekke energien ut av vårt felles kulturlandskap.

De grønne øyene

På Bru er det registrert fornminner fra eldre steinalder og fram til middelalder; boplasser, gravhauger, nausttufter, dyrkingsspor og helleristninger. Faktisk er den første helleristningen i Rogaland registrert på Bru, ifølge Universitet i Stavanger. Kulturlandskapet her er unikt, med vernede rovfugler, grønt og frodig inn- og utmarksbeite, og kulturbeite. Flott å se fra både land og sjø. Rennesøy er den største av de grønne øyene. Her er tørrbakker, eng og lauvtrelunder med svært rikt artsmangfold. 480 plantearter vokser her, mange truede og sjeldne, og fem som ikke finnes andre steder i Norge.
Rennesøy er kjent for kystlyngheiområdene, som er et resultat av brenning og beitedyr gjennom generasjoner. Områdene er lett tilgjengelig for friluftsopplevelser og de merkede turstiene blir mye brukt. Rennesøy er et av 51 utvalgte kulturlandskap i Norge, med særskilt landskap, biologisk mang fold og kulturminner. Disse verdiene er avhengige av fortsatt bruk, skjøtsel og vedlikehold for å bli opprettholdt.
Folkene som lever i utvalgte kulturlandskap tar vare på naturmangfold, kulturhistorie og jordbruksdrift gjennom tradisjonelle bruksmåter og vår tids bygdeliv, skriver de så fint på Landbruksdirektoratet sin nettside. Bonden er derfor den viktigste aktøren. Og her har de heldigvis noen av de flinkeste bøndene jeg vet om. På vakre Mosterøy ligger jordbruksarealet åpent, med nærhet til sjø. Aktiv drift i landbruket er den viktigste forutsetningen for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer, sier landbruksdirektoratet.
Problemet er bare det at monstermastene som er planlagt over det gode jordbruksarealet på Mosterøy setter begrensninger for spredearealet til bøndene. Det har de forsøkt å si til Lnett, men de føler seg lite hørt. De taper spredeareal på innmarksbeite i et 30 meters bredt belte langs traseen, noe som vil føre til reduksjon av dyretall og redusert arealutnyttelse, med tap for bonden. Mister de spredeareal, mister de tilskudd.
Grunneierne – som fremdeles burde være en hedersbetegnelse i dette landet – har stilt spørsmål ved hva som skjer hvis slangespredere går lekk. ”Hvor ofte skjer det, da?” svarer Lnett. I verste fall et uttrykk for arroganse, i beste fall mangel på innsikt. I tillegg er det vel slik at hvis gjødsel da skulle bli skutt i lufta og havne på isolatorene som holder linjen oppe, vil det gi fare for overslag?

Hva bør vi gjøre?

Som samfunn må vi spørre oss hva vi vil med kulturlandskapet vårt. Slik jeg kan lese av konsesjonssøknaden, er de totale investeringene for denne aktuelle traseen opp til 573 millioner kroner – helt sikkert med en usikkerhetsmargin inkludert. Legger man sjøkabel fra Randaberg forbi Bru, Mosterøy og Rennesøy, blir det en ekstra kostnad på 50 millioner, altså ca 8,7 prosent av helhetskostnaden.
I et så stort regnestykke er kanskje det en pris samfunnet kan akseptere å ta. Og fjernes de mange landtakene som må til for å skjøte koblinger sjø/land/luft, så reduseres vel også prisen på opprinnelig investering? Nå planlegger flere kommuner å finansiere opp kabler i bakken lokalt, nesten som et slags veiprisingssystem.
Vår lokale problemstilling illustrerer bare et poeng. Men kan vi sette en pris på naturen vår? Hvilken verdi har det at kulturmiljø, urørt natur og kulturlandskap formet av mennesker og dyr over tusenvis av år, plutselig skal båndlegges?
Samtidig må også noen stille spørsmål ved grunnpremisset; trenger vi all den nye kraften og veksten – eller trenger vi moderasjon i forbruk og mindre kraftintensive næringer? Jeg lar det spørsmålet henge i lufta – nærmest bokstavelig talt

Bondebloggen

Inger Lise Aarrestad Rettedal og Anders Schanche Rettedal driver Utstein Gard på Klosterøy i Rogaland.

De driver også bondebloggen.no og én gang i måneden veksler de på å analysere bondehverdagen, samvirke og de politiske rammene for jordbruk, i Bondevennen.

Foto: Baard Henriksen