MOLDROK

Medlemsmøte i Rogalandsmeieriet. Arkivfoto: Bondevennen

Bøndene må ta tilbake styringen med sine samvirker og restaurere dem i samsvar med intensjonen i samvirkeprinsippene.

Ola-Jørn Tilrem
bureiser, tidligere tillitsvalgt i slaktesamvirket, Brønnøy

I løpet av de siste 40 år har de norske landbrukssamvirkene gjennomgått en ideologisk totalforandring. For 40 år siden hadde bonden enda et visst herredømme over makten, styringen og verdiene i sitt samvirke. I dag er dette for lengst overtatt av samvirket selv. At dette overhodet har vært mulig å gjennomføre hviler på en del helt avgjørende forutsetninger.

Den viktigste forutsetningen er nok at samvirket på 1930-tallet og utover oppnådde en nærmest religiøs status som har gått i arv siden denne ideologien var det som skulle til for å komme seg unna kjøpmannens ågerbetingelser. Det ledet til en goodwill i bondebefolkningen som dessverre førte til at samvirket gradvis begynte en utvikling fra å være et middel til å bli et mål. Et mål som det ikke ble legitimt å kritisere, sette krav til, og etter hvert heller ikke styre eller kontrollere.

At forvandlingen har skjedd gradvis over lang tid har også vært en av forutsetningene. Likeså at generasjonen med fasiten fra 30-tallet er ute av næringen – de som forsto den praktiske nødvendigheten av å holde i hevd prinsippene. De ble avløst av ”opptrappingsvedtak-generasjonen” som bevilget seg en organisatorisk pust i bakken etter den seier som forrige generasjon jobbet frem på midten av 1970-tallet.

En stor rolle spilte også en dalende interesse og vilje fra politisk hold når det gjelder ivaretakelse av jordbrukets fremtid. Dette er imidlertid en prosess som ikke har snublet tilfeldig fremover. Det har vært sterke krefter innad i samvirkene som har jobbet iherdig med å få styringen med all ”herreløs” kapital som samvirkene genererte.

Det meste lå til rette for den utvikling som fulgte:

• Sentraliseringspolitikk.
• Nedlegging av anlegg.
• Brakking av medlemsinnflytelse som følge av overstående punkt.
• Manipulering. Kurs og ”skolering” av bondens tillitsvalgte i hvordan samvirke skulle forstås.
• Møte opposisjon med skremsler om konsekvenser hvis ikke nye og kontroversielle endringer (som bryter ned de egentlige samvirkeprinsippene), blir gjennomført.
• Fremelske tillitspersoner for bøndene som er medgjørlige og lojale med samvirket i stedet for med bøndene, og maksimere bruken av disse på tvers av samvirkeorganisasjonene.
• Kjøre skinndemokratiske prosesser som gir inntrykk av medlemsdemokrati.
• Omhyggelig pleie av imaget om at landbrukssamvirket er bondens organisasjoner.
• Nedbygging av kontrollfunksjoner.
• Innføring av komplekse konsernmodeller som er vanskelige å kontrollere.
• Maksimere avstanden mellom enkeltbonden og beslutningsprosessen.
• Kontroll av media gjennom oppkjøp og styring av de toneangivende og meningsdannende fora for landbruk, slik som Nationen, Norsk Landbruk, Bondebladet, Bondevennen, bladet Traktor, osv.
• Fryse ut og avskjære brysomme personer som stiller ubehagelige spørsmål.
• Oppbygning av et slagkraftig direktørvelde.
• Omhyggelig politisk lobbyisme i en politikerstand som har liten egen innsikt i landbruk.
• Sterkere og sterkere bruk av datterselskap og AS.
• Orientering mot utlandet hvor det blir enda vanskeligere å føre kontroll.

Flere av disse utviklingstrekkene gjelder for både Tine, Nortura og Felleskjøpet.

Med Noridane AS har vi kommet til en demarkasjonslinje. Norturas datterselskap har brukt bondens penger til å importere 300 tonn svinekjøtt i en tid da bøndene strever med overproduksjon og 75.000 svin på fryselager. Ut fra et samvirkeperspektiv er det både uhørt og sensasjonelt. At det til overmål viser seg at daglig leder i dette Nortura-eide aksjeselskapet, selv eier ti prosent av aksjene, er fra et samvirkeståsted uhyrlig.

La oss børste støvet av intensjonen med samvirkemodellen.

Definisjon:
Samvirke (forkortet SA) eller kooperasjon, er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet. Prinsippet for samvirke er at de som driver produksjonen eller drar nytte av den, også skal lede den, slik at overskuddet ikke tilfaller utenforstående kapitaleiere.

At Noridane-saken er så transparent, at dette også gjelder markedsregulator og at det påvirker så mange, tvinger både bonden som påstått eier, men også politikerne, media – ja, alle – til å realitetsorientere seg om tingenes tilstand. Slik som Nortura nå har spilt kortene, er det umulig å bare kikke i en annen retning og late som om vi fortsatt snakker om et bondeeid og bondestyrt samvirke. Det virker som det overhode ikke er tatt lærdom fra skandalen i 2010, da bankene (ikke bøndene) slo alarm, og bøndene som følge av overadministrasjon, feilprioriteringer, kostbar konsulentbruk og kostbare lønns- og sluttavtaler, ble avkrevd 12.000 kroner hver, for å rette opp egenkapitalprosenten i selskapet.

Det er nå åpnet for et paradigmeskifte. Vi er kommet til et punkt der vi som bønder blir nødt til å erkjenne at mye innen våre samvirker lever sitt eget liv, på siden eller i konflikt med bøndenes interesser. Noridane-saken er et tydelig symptom på dette.

Vi må diskutere hva samvirke er, og ikke minst ta et oppgjør med egen konforme og blankolojale holdning som gjør den utviklingen jeg har beskrevet, mulig. Målsettingen må være å ta tilbake styringen, og å restaurere samvirket til det som var intensjonen: Et virkemiddel for bonden.