Det er en fantastisk periode. Og heldigvis 144 dager igjen til neste gang.
Anders Schanche Rettedal
Lamminga 2023 er historie. Nok en intensiv periode der alt våkent liv sentreres rundt sauehus og sau – dag som natt. Fra den spede begynnelse 22.mars, da spenningen og gleden ble forløst idet de første lammene i årets sesong trakk pusten, til mine siste krefter og tålmodighet ble satt på prøve en siste gang i det sesongens siste lam så dagslyset. Det er en fantastisk periode. Det yrer av liv, våren kommer krypende og forutsetninger for utnyttelse av spirende beiter legges. Husdyrenes kinderegg skal straks ut!
Sorgen og gleden
Men lamminga 2023 er også tung. Som alle foregående lamminger. Dyr blir syke. Dyr dør. Dyr blir avlivet. Og, ikke minst, dyr som trenger ekstra tilsyn og hjelp. I perioder kan det føles som om nedturene står i kø. Og kroppen verker av rare posisjoner, unaturlig armbruk og tunge løft gjennom mange uker. Til tider føles det som om jeg må velte meg ut av sengen for å komme meg opp.
Men alt slitet glemmes fort. For når lammene spretter over jordet mens sauen får litt ekstra fôr, er det nesten religiøs stemning. Hopp og sprett og gleden fra å bare kunne løpe uten formål over et jorde gir meg så mye energi og glede at alle timene med arbeid blir som et fjernt minne.
Det blir tid for refleksjon. De praktiske tingene som – hvordan gjorde vi det i år? Hva fungerte? Hadde vi riktig fokus? Og de litt mer filosofiske tankene…
Beite!
Hvert år slår det meg hvordan vi legger ned et enormt arbeid for å kunne utnytte den ressursen vi uten drøvtyggere ikke kunne nytt godt av. I vårt tilfelle innmark og kulturbeite – ikke dyrka mark, som er oppgjødsla gjennom generasjoner og som gir gode avlinger. Nei, dyra bruker områder som ikke har noen alternativ verdi for matproduksjon ettersom det ville krevd enorme ressurser å sette dem i stand til annen produksjon. Med innmarka og kulturbeite klarer vi altså å produsere menneskemat på områder vi ellers ikke ville overlevd på. Noe folk har gjort på vår gård helt tilbake til vikingtiden. Trolig lenger tilbake også. Jeg blir stolt og ydmyk over å få lov til å være en del av en slik tradisjon.
Kjøtt er kjøtt?
Men det koster. Både tid, ressurser og utallige timer for å få et ferdig lammelår i disken. Derfor koster det mer i kilo, enn dyreslag som bare har én mage, og som er født og fôret opp i ett bygg uten å måtte ta hensyn til vær og vind.
Men flere og flere forbrukere sammenligner rødt og hvitt kjøtt når de handler. Alt er da kjøtt? Når en i tillegg tar med den høyere negative miljøpåvirkningen drøvtyggere har mens graset brytes ned gjennom de fire magene, kan en forstå hvorfor forbrukere tror det er bedre med hvitt kjøtt. Lite bryr vel de seg om at lammelåret foran dem i disken har fortært over dobbelt så mye norske ressurser som for eksempel kyllingfileten like ved siden av det. Vi får trøste oss med at nordmenn fortsatt setter tradisjonsmat høyt til helligdager og høytider.
Om filosoferingen ikke går over i frustrasjon, så har den norske samfunnsmodellen også lagt en årlig begivenhet til avslutningen av lammingen. En begivenhet som de fleste år gir høyt blodtrykk. Nemlig jordbruksoppgjøret.
Mangt et år har en altfor sliten sauebonde latt seg provosere av både egne organisasjoner og myndigheter i denne perioden. En føler at en fortjener litt ekstra etter noen strabasiøse uker, men faglag og stat ser ikke alltid ut til å bry seg med det. Så det kan nok gå en kule varmt i utleveringer av synspunkter rundt avtalen som er foreslått eller vedtatt. Som regel roer det seg når søvnrytmen er gjenopprettet og energibalansen igjen nærmer seg positiv. Livet som sauebonde må videre mot høst og neste års lamming.
På’an igjen
Det er ikke gått lange stunden siden siste lam før våronn, vårveiing, tistelbekjempelse og slått gjør at høsten banker på døren, og lammingen 2023 glir bak i hukommelsen. Glemt er de fleste av de negative sidene ved dette livet. Det er på tide å starte jobben mot lamminga 2024. Så er det bare 144 dager igjen, så er det på’an igjen.
Bondebloggen
Inger Lise Aarrestad Rettedal og Anders Schanche Rettedal driver Utstein Gard på Klosterøy i Rogaland.
De driver også bondebloggen.no og én gang i måneden veksler de på å analysere bondehverdagen, samvirke og de politiske rammene for jordbruk, i Bondevennen.
Foto: Baard Henriksen
