MYTE OG MATAUK

Foto: Easybordeaux.com

I nesten hele menneskeslektens historie (mer enn 99 prosent!) streifet vi omkring på jakt etter vilt og næringsrike planter mens vi levde våre liv i huler og på åpen mark. Så begynte vi å dyrke jorden, og da forandret alt seg. Vi ble fastboende. Overskuddet av mat, og tid til mer enn det aller nødvendigste, frigjorde krefter og skapte på sikt vogner med hjul, skip med seil, fabrikker med regulert arbeidstid, byer, frysebokser, traktorer og termosflasker, bøker, fotografier, musikkinstrumenter og datamaskiner: Ja, alt vi i dag omgir oss med som en selvfølge – alt vi forbinder med sivilisasjon.

”Jordbruksrevolusjonen” blir det noen ganger kalt. Nå, til revolusjon å være gikk den usedvanlig langsomt for seg, det kunne ta tusenvis av år fra de første forsøk med systematisk beplantning til landbruket kom til å prege hele samfunnet. Men det var en revolusjon i betydningen grunnleggende omveltning, om det hersker ingen tvil. Det har også preget fortellingenes historie.

En myte er en fortelling som overlever fra generasjon til generasjon i hundrevis av år. Den er som oftest ikke ”sann” i den betydningen vi legger i sannhet: Den gjenforteller sjelden eller aldri noe som faktisk har skjedd rent historisk. Mytens sannhet ligger på et annet plan, den uttrykker noe nødvendig som ikke kan uttrykkes på annen måte. Noe som går igjen i en rekke myter er forestillingen om at alt var bedre før. De gamle grekerne fortalte om en fordums epoke de kalte ”gullalderen”. Jødedommen og kristendommen fortalte om et fordums paradis. Og alle har vi en tendens til å tro at livet var bedre da vi var barn, ja til og med under krigen. Når vi tenker oss om, finner vi fort ut at ting neppe var særlig bedre før, snarere tvert om. I 1750 slet våre forfedre seg gjennom tilværelsen og manglet det meste av det vi i dag forbinder med helseomsorg, og gjennomsnittsalderen var 35 år. Vi vil ikke tilbake dit. Men forestillingen om at alt var bedre før, kan drive oss til å tro at vi må gjøre noe aktivt for å få det bedre nå, og siden det faktisk har eksistert bedre tider, er det mulig at tidene kan bli bedre igjen.

En gammel samisk myte er slik: Jupmele skapte verden og kledde fjellene med gull og sølv. Kokt kjøtt og ost vokste på trær, og i stammene rant feit marg. På lyng og busk lavet det av bær, og kilder sprudlet av søt melk. I elver og bekker sto fisken tett, bare å forsyne seg. Ingen visste hva arbeid var. I landet bodde to brødre: en from og god, og en grisk. De fikk hver sin kone, den griske fikk en kone fra underverdenen. Etter hvert ville han eie, og brødrene satte opp gjerdet, men den griske flyttet det nærmere og nærmere broren og ble mer og mer misunnelig på ham og det endte i drap. Da skrek det i skogen, mørket slokte alle lys og uhyggelige skikkelser flagret frem fra sprekker og kløfter, opp av myrer og vann. Den griskes kone lo og slapp løs sykdommene. Snart luktet det død av vannet og sorg av skogen. Fuglene orket ikke å fly, og fiskene veltet seg med buken opp. Menneskene begynte å slåss, mennene sjanglet skamløse omkring. Da steg Jupmele ned på jorda, vrengte fjellene og gjemte gullet og sølvet under steinen. Kjøttet fordelte han på dyras kropper, og av melka la han noe i hvert jur. Så ga han alle dyrene angst for menneskene og evne til å flykte fra dem. Fra nå av måtte menneskene streve og slite. Men en gang skal mennesket bli et like godt vesen som reinsdyret, og alt skal bli som i den gylne tiden.

Vi legger merke til at dyrene, og spesielt reinsdyret, blir sett på som et godt vesen. Denne typen fortellinger finner vi i kulturer som var avhengig av dyrene, altså de som først og fremst næret seg av jakt. I Afrika er det gjerne leopard eller løve som står i sentrum, i Midtøsten okse, i Amerika bøffel – og hos oss var det bjørnen. Våre forfedre fortalte trolig historier om bjørnen i titusener av år. Kanskje er det en refleksjon av det at ”bamsen” er blitt et symbol for trygghet for oss og våre barn?

Helleristninger har gjerne illustrasjoner av dyr. De forekommer over store deler av verden, også i Norge. Særlig kjent er de fargerike funnene i huler i Almira i Spania og Lascaux i Frankrike (bildet). Blant historikerne har det lenge hersket en utbredt misforståelse at dette representerer såkalt ”jaktmagi”, altså at man tegnet eller risset inn bilder av dyret for lettere å kunne drepe det. Men nei, våre forfedre og mødre, var neppe noe mer ”magiske” enn oss – det viser seg tvert i mot at de dyrket det dyret de så seg nødt til å drepe for å overleve – utifra en bevissthet om at vi mennesker befinner oss på et visst trinn i næringskjeden og handler utifra det. Illustrasjonene av dyr representerer ikke tanker om å lure dyret, men tvert om en ydmykhet i forhold til naturens gang.

Historikerne snakker om en ”neolittisk revolusjon” (neos lithos: ny stein) – dette begrepet peker hen på bruken av de nye steinredskapene, som gjorde det mulig å drive jordbruk. Dette skapte den mest fundamentale forandringen i menneskehetens historie. For første gang gikk det an å produsere overskudd av matvarer, lagre forrådene, holde seg til ett bosted av gangen, bygge hus, templer og landsbyer, utvikle små, stabile samfunn – og få fritid til å tenke og reflektere. I stedet for å søke områder med frukt og bær kunne mennesket nå dyrke frukten og bærene på egnede steder med best mulig egnet jord. I stedet for å være avhengig av å følge etter dyrene for å overleve, kunne det samle dyrene og temme dem. Mennesket var ikke lenger håpløst underkastet naturen, men kunne bruke og til en viss grad kontrollere den.

I en slik sammenheng var det ikke lenger naturlig at bjørnen eller reinsdyret skulle være det mytene eller religionen først og fremst handlet om. Nå begynte gudinnens epoke i mytologien. Neste artikkel i denne serien skal handle om henne.

Terje Nordby er dramatiker, forfatter og mytolog. Han er kjent fra radioprogrammet Mytekalender på NRK P2 og for bøkene med samme navn.