YTRING

Perspektiv: Plastposen i butikken koster 4,25 kroner. For å holde produksjonen oppe, ønsker melkebonden seg 1,5 kr mindre enn det, for melkeliteren du putter oppi posen. Illustrasjon: Istock/Bondevennen

Verdien som melken må øke med for at troen på fremtiden skal treffe melkebonden, er så lite som 2 kroner fra meieriet og 1 krone fra tilskuddene.

Anders Bakke Klemoen, Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Denne teksten er en ytring, og gir uttrykk for skribentens personlige holdninger

Kritikken hagler rundt Tine og NytNorge-merkingen av «norsk» yoghurt med tysk melkepulver. Hvordan endte vi her?

Noen vil mene at kritikken av Tine er berettiget – andre mener det er skadelig for bøndenes eget selskap, som det desidert største meieriet for norsk melk. Sosiale medier eksploderer med «likes» og delinger – massesuggesjon i sin pureste form. Problemet er kanskje problemstillingen i seg selv?

Etterlyser politiker-kunnskap: Vil Når de borgerlige partiene tar til orde for å kutte i overproduksjonsavgiften, viser de at de ikke forstår markedsordningen, skriver Anders Bakke Klemoen. Foto: Norsk Bonde- og Småbrukarlag

Et større problem

Det er jo enkelt for folk å mene noe om tysk melkepulver i en yoghurt som skal utgi seg for å være norsk. Alle forstår at dette kan skape utfordringer for merkeordningen sin integritet, og skal vi tolke media den siste uken så vil folket at produkter med NytNorge-merke skal være garantert norsk. Men hva er egentlig problemstillingen? Tine som industriaktør vil levere sine produkt-volum for å ikke tape markedsandeler. Tine som markedsregulator og Norsk Melkeråvare (tidligere Tine råvare) plikter som råvaremottak i markedsordningen å regulere tilgangen, og har forsyningsplikt til alle meieriselskaper som deltar i prisutjevningsordningen. Denne gangen var det Tine Industri som manglet melk, og Tine som markedsregulator må handle ut ifra dette. Men hvorfor hadde ikke Tine nok melk?

Hvorfor Tine ikke hadde mer melk er en langt mer komplisert problemstilling, som fortsatt ikke har klart å fenge folket.

Svarte ikke på bestilling

Tine som markedsregulator signaliserte behovet for mer kumelk i november med å sette det såkalte forholdstallet opp til 1,02 eller 2 prosent mer enn det bøndene disponerer i kvote. Allerede i sommer anbefalte Norsk Melkeråvare å heve forholdstallet fra kvotedrøftingene høsten 2022 (som var for året 2023), fra 0,95 til 0,99.

Her kommer første del av problemet – responsen som markedsregulator vanligvis opplever, uteble. Normalt ville melkebøndene kaste seg rundt, fôre mer kraftfôr, melke ekstra kyr i stedet for å slakte dem ut. o.s.v.

I stedet stod melkebonden i et dilemma.

En plan for uvissa?

Kraftfôrprisene har økt med om lag 25-30 prosent i dyrtiden, fra om lag 4 kr/kg til i overkant av 5 kr/kg. Avlingene tørket først bort, for så å bli oversvømt. Med 2018 i minne, og med erfaringer fra å fôre dyrene igjennom vinteren med opptil 33 prosent mer kraftfôr enn normalt, var ikke dette alternativet med et så mye dyrere kraftfôr. Plan A lå derfor an til å slakte ut siden prisene på slakt fortsatt var noenlunde. Plan A ble fort plan B da Nortura allerede i august varslet kraftig nedgang i PGE (planlagt gjennomsnittlig engrospris) blant annet på storfe, med hele 4 kr/kg. Hva skal jeg som bonde nå gjøre? Hva med tilskuddene i forbindelse med telledato? Burde vi beholde kyrne og kvigene?

Kanskje aller viktigst – hva tenker markedsregulator om neste år? Dette svaret kommer vanligvis i slutten av november – det gjorde det også denne gang.

Høye forventinger: Norsk Bonde- og Småbrukarlag sitt krav om 3,12 kroner mer for melkeliteren, engasjerte et fullsatt Nærbø Samfunnshus på Jæren 11.januar. Foto: Bothild Å. Nordsletten

Skjønner ikke markedsreguleringa

Jo – vi hører om bøndene som klager på overproduksjonsavgift og melk som kunne vært levert, men dem kan det umulig vært flest av. Da hadde vi nemlig ikke hatt et underskudd av melk. Avgiften er på melk som faktisk er produsert over kvote, og disse bøndene har selvfølgelig forsøkt å holde igjen p.g.a. avgiften. Men problemet er alle dem som ikke leverer på kvoten en gang, og de som traff akkurat. Disse kunne produsert mye mer.

Når de borgerlige partiene nå i januar tar til orde for å kutte i overproduksjonsavgiften, viser de dessverre kun sitt «sanne jeg» – de forstår ikke markedsordningen. Alfred Bjørlo (V), Lene Westgaard-Halle (H) og Hans Andreas Limi (Frp) skulle gitt lyd fra seg i september hvis de faktisk forstod, og var bekymret for fremtiden. Det hadde vært fantastisk at disse politikerne hadde frontet norsk melkeproduksjon på rett tidspunkt.

Med dårlig fôr, dyrt kraftfôr, men ikke minst lave forventninger til framtida, valgte bøndene i høst å gjøre så å si ingenting.

Tre kroner

3,12 kroner var et tall som engasjerte et fullsatt Nærbø Samfunnshus 11.januar. Om lag 200 personer møtte opp for å diskutere hva prisen på melk måtte være. Verdien som melken må øke med for at troen på fremtiden skal treffe melkebonden, er så lite som 2 kroner fra meieriet og 1 krone fra tilskuddene. Bonden ønsker seg 1,5 kr mindre enn det plastikkposen du putter melkeliteren i når du har vært på butikken, koster.

3 kroner mer for en liter melk er det det koster for å slippe lynsjestemning om NytNorge-merking og for å slippe tysk melkepulver i yoghurten din.