Helle Barstad er daglig leder og hovedinstruktør ved Firbent Terapi. Helle mener hun har den beste jobben i verden.
Små hundepoter tripper gjennom gangene på sykehjemmet. Møte mellom menneske og dyr fører til både latter og tårer. – En kommunikasjon utenfor vår fatteevne.
Bondevennen blir med spennende personer en dag på jobben. Tips oss gjerne om vil invitere oss med på jobben din, eller om du har en kandidat i kikkerten.
Jofrid Åsland
– Er det Lillegutt?
En mann kauker fra andre siden av parkeringsplassen.
– Det er Lucy. Der er Lillegutt.
Helle Barstad peker mot et av burene i bagasjerommet. I den romslige bilen gjøres tre hunder klar til dagens arbeid. Hundene bærer navnene Lillegutt, Lucy og Pixel.
– De er kjendiser her.
Helle smiler bredt mens hun drar en børste gjennom silkemyk pels. Vi er utenfor Slåtthaug sykehjem i Stavanger kommune, i Rogaland.
En dag i uka kommer terapihundene på besøk. Veien hit har vært lang og utfordrende for damen som holder i enden av båndet. Glimtet i øynene røper at strevet har gitt mening.
Helle var den første som starten opp med et slikt tilbud på disse kanter, under navnet Firbent Terapi.
(Teksten fortsetter etter filmen.)
En mann med hundetekket
Nå er det Lillegutts tur. Hunden drar ivrig i båndet. Potene spinner mot glatt linoleum. Hunden er på vei mot rommet til Jacob Gerhard Johannessen.
– Du har fått hundebesøk Jacob.
Tom Hansen, venn av Jacob, er innom for sitt ukentlige besøk.
– Kom Lillegutt.
Den eldre mannen inviterer hunden opp i sengen. Lillegutt legger seg gladelig til rette inntil 90-åringen.
Hunden er en besøkshund, som brukes til miljøskapende aktiviteter og kos. Det er på tide å høre om hundene i et rikt liv.
– Er det Bondevennen som er på besøk? Jeg jobbet i Tine i 27 år, og har hatt god kontakt med bøndene.
Jacob ligger i sengen. Både hørsel og syn er svekket, men minnene er krystallklare og fulle av liv.
– Samtlige i min familie hadde hunder. Ser du den damen på veggen der?
Mannen viser til et bilde i sorthvitt på veggen.
– Det bildet av en dame med en hund på fanget?
– Den damen er min mor, og hunden er min første hund.
90-åringen tar oss tilbake til krigens dager på hjemstedet Karmøy. Han var 14 år da krigen startet.
– Det var et polsk skip som hadde seilt akterut og ombord var det en hund. Under noen kasser på en brygge hadde hunden forskanset seg, og de sa den var mannevond.
Jacobs mor bad ham dra ut og hente hunden. Han tok med seg et kjøttstykke og syklet av sted.
– Jeg stakk hånden inn under kassene, og hunden oppfattet at jeg ikke var farlig. Det finnes antenner mellom mennesker og dyr. Intuitive antenner.
Mens fortellingen skrider fram klapper vante hender over ryggen til Lillegutt. Hunden under kassene vek
aldri Jacobs side.
– Hundene kommuniserer med oss på andre måter enn vi forstår.
90-åringen forteller om nære bånd til flere hunder, som alle nådde en anselig alder.
– Når hund og menneske steller godt med hverandre blir vi kanskje eldre alle sammen. Det var det jeg ville fortelle med historiene.
Jacob er favoritten til Lillegutt, og Helle blir aldri lei av alle fortellingene.
Dette var et utdrag fra en reportasje om dyreassistert terapi. Hele reportasjen kan leses i Bondevennen nummer 8.
