– Klarer vi ikke å utnytte grovfôret på en mer effektiv måte, kan rekanalisering bli en mulig konsekvens av ytterligere økning i besetningsstørrelse, sa Harald Volden.
Legitimiteten til vår matproduksjon ligger i utnyttelsen av nasjonale ressurser. Grovfôrarealet og utnyttelsen av grovfôret er nøkkelen.
Liv Kristin Sola
I følge FNs matvareorganisasjon må den globale matproduksjonen dobles innen 2050. Viktige land som Kina, Russland og delvis India, øker matproduksjonen vel så mye som befolkningsøkningen. Internasjonalt forventes det bare en svak prisøkning på mjølk og kjøtt.
Harald Volden, professor, bonde, og leder for fagavdeling i Tine Rådgiving, skisserte det store bildet for produsentene som satt i salen på Sørlandssamlinga 2016.
Utfordringer for norsk matproduksjon
Endringa betyr at land som Nederland, Danmark og Irland, som har eksportert til disse folkerike landa, må se seg om etter nye markeder. For Norge kan det bety økt press på grensevern.
– Hva skal til for at norske forbrukere vil velge norsk framfor import? spurte Volden.
Han understreka at framtida til norsk jordbruk vil være avhengig av hvordan vi klarer å utnytte jordbruksarealene over hele landet til produksjon av fôr, gras og korn.
– Forbrukerne har forventninger til norsk mat. Maten skal være billig, trygg, sunn og god, produsert på en effektiv måte, basert på et husdyrhold med god dyrevelferd og friske dyr. Samtidig blir det stilt krav til klima og miljø, sa Volden.
Hvordan skal næringa møte denne utfordringene?
Effektiv ressursutnyttelse
Volden viste til at det over hele verden satses på drøvtyggere og mjølkeproduksjon. En produksjon som i stor grad baserer seg på ressurser som ikke konkurrerer med menneskemat. I realiteten er 70 % av det globale jordbruksarealet grovfôr og beitemark.
– Vi må huske på at kua er en fantastisk bioreaktor. Tar vi bort den delen av fôret som også kan konsumeres av mennesker og sitter igjen med den delen av fôrrasjonen som bare drøvtygger kan nytte seg av, får vi en oppkonsentrering av energi på 363 %, og en oppkonsentrering av protein på 445 %, sa Volden.
Utviklingstrekk i mjølkeproduksjonen
Fram til 2005 lå gjennomsnittlig mjølkeavdrått rundt 6.500 kg EKM per årsku. Fra 2005 til i dag har det skjedd en vesentlig økning, fra 6.500 til rundt 8.000 kg EKM per årsku i 2015.
– Bare 20 % av økningen kan forklares med mer og bedre grovfôr, 80 % av avdråttsøkningen skyldes økte mengder kraftfôr, sa Volden.
Han konstaterte at hvert bruk disponerer mer areal og flere kyr, men svært få klarer å oppnå høyere grovfôravling. Avling målt i FEm per dekar er konstant, på tross av at plantematerialet vi bruker har et høyere avlingspotensial enn for 30 år siden.
– Norsk grovfôrkvalitet er den samme i 2014 som den var i 1990. Vi evner ikke å ta ut den verdien som ligger i et bedre plantemateriale, sa Volden, og la til at det i enkelte tilfeller er mulig at grovfôrkvaliteten ikke blir godt nok utnyttet ut fra den fôringsstrategien som blir valgt.
150.000 grovfôranalyser de siste 20 årene viser at grovfôrkvaliteten er konstant, både avlingsnivået målt i energi per dekar, og fordøyelighet av grovfôret.
– Ingenting tyder på at denne trenden vil snu. En ytterligere avdråttsøkning vil være basert på økt kraftfôrandel i fôrrasjonen, konstaterte Volden.
Tabell 1 viser at økt avdrått gir økt mengde kraftfôr, ikke økt forbruk av grovfôr. Andelen norske råvarer går ned.
Tabell 1: Grovfôropptak og kraftfôrbehov ved to ulik avdråttsnivå, forutsatt et totalt mjølkevolum på 1.500 mill. liter mjølk per år.
– Det vil alltid være bruk for norsk korn, men fortsetter denne trenden vil det ha en dramatisk effekt på utnyttelsen av for våre grovfôrarealer. Økt ytelse fra 7-9.000 kg EKM betyr at 600.000 dekar grovfôrareal knytta til mjølkeproduksjon, går ut av drift. Skal arealet opprettholdes må det gjøres på andre produksjoner.
Økt proteinbehov
Volden viste hvordan økt avdrått setter høyere krav til fôrsammensetning og øker behovet for protein i rasjonen. Avdrått rundt 6.000 kg krever 15 % råprotein. Avdrått opp mot 9.000 kg krever 17 % råprotein, mens behovet øker til 19 % ved ytelser opp mot 10.000 kg EKM. Strengere krav til innhold gjør at andelen norsk korn går ned ved høyere ytelser.
– Den viktigste proteinkilden i norsk mjølkeproduksjon er grovfôret vårt, og delvis også det norske kornet, ikke soyaprotein. Bare 6 % av mjølkeproteinet har sitt opphav i soyaprotein. Tall som slår i hel myten om norsk mjølk på brasiliansk soya, kommenterte Volden.
Hvor mye er godt nok?
– Vi har en høy andel norske ressurser og norskprodusert fôr i rasjonen til husdyra våre, men næringa må ta diskusjonen om hva som er et akseptabelt nivå. Er det greit å redusere fra 86 til 82 %, eller bør vi ha mål om å ligge på 88-89 %, spurte innlederen.
– Klarer vi å øke fordøyeligheten av det norske grovfôret med 1 %, kan vi klare å øke avdråtten med rundt 4 %. Ved et konstant avdråttsnivå, vil vi kunne redusere kraftfôrmengden med 3 %, forklarte Volden.
Arealbehov og ressursutnyttelse
Kostnadene på grovfôret i mjølkeproduksjonen har økt med 30 % de siste 5-6 åra, og det er store variasjoner mellom enkeltbruk. Bare 12 % av variasjonen kan forklares med kvotestørrelse.
– Svært få produsenter har god nok informasjon om grovfôrkostnadene på eget bruk. Forbedringspotensialet er stort, men for å kunne gjøre forbedringer, må en vite hvor en står.
En gjennomsnittsbesetning har i dag rundt 25 årskyr. Ei ekstra årsku øker arealbehovet med 10 dekar. Klarer vi ikke å utnytte grovfôret på en mer effektiv måte, kan rekanalisering bli en mulig konsekvens av ytterligere økning i besetningsstørrelse.
– Det vil være svært uheldig for norsk kornproduksjon. Vi trenger alt det norske kornet vi klarer å produsere. Vi må bli i stand til å produsere bedre grovfôr for å unngå ei uønska utvikling, understreka Volden.
Må redusere grovfôrkostandene
– Vi må fokusere på tiltak som gjør oss i stand til å dyrke et bedre grovfôr til en lågere kostnad, oppfordra Volden, og viste til følgende punkt for forbedring:
- Bedre agronomi og økt avlingsnivå.
- Øke utnyttelse av husdyrgjødsla.
- Vurdere alternative strategier for fornying av eng.
- Mekaniseringskostnader og rett mekaniseringsgrad i forhold til bruket og ressursene.
- Økt krav til arealgrunnlag med økt besetningsstørrelse.
– Marginalkostnadene på grovfôret øker mye på grunn av stadig lengre transportavstand. Vi må vurdere hvor langt vi kan forsvare å kjøre. Transport av fôr og møkk er blant de største utfordringene for utviklinga av marginalkostnadene på grovfôret, understreka Volden.
Framtida for mjølkeproduksjonen
En oversikt over fordeling av kvotene viser at rundt 70 % av mjølkevolumet blir levert fra bruk som har en mjølkekvote på 200 tonn eller mindre. I overkant av 15 % av volumet blir levert fra bruk med 300 tonn eller mer i kvote.
Harald Volden understreka at det må være rom for ulike bruksstørrelser, tilpassa geografien og ressursene, men at nøkkelen ligger i ta vare på bruk med 20-25 kyr.
– Skal disse øke til 30-35 kyr vil det endre grunnlaget til å utnytte de nasjonale fôrressursene, og vi vil få en veldig høy kostnad i mjølkeproduksjonen, sa Volden.
Han anslo at en moderat ytelse på rundt 7.500 kg vil sikre en best mulig utnyttelse av de norske ressursene, og være den beste tilpasningen både kostnadsmessig, energimessig og med tanke på å sikre en høy norsk fôrandel. I tillegg er det viktig å opprettholde en kombinert produksjon av mjølk og kjøtt.
– Dette er ikke i samsvar med landbrukspolitikken. Spørsmålet er om vi har mulighet til å påvirke dette, sa innlederen.
Volden understreka at dersom bruk med 25 kyr og færre skal kunne investere for framtida, trengs målretta ordninger for investeringsstøtte. Han viste til andre land i Europa, og anslo et nivå på 35-40 % som nødvendig.
– Det må til for å sikre en robust norsk mjølkeproduksjon, sa Volden.
Hvorfor velge norsk?
Harald Volden understreka at næringa er for dårlige til å fortelle om fordelene med norsk matproduksjon.
– Vi har friske kyr og bruker svært lite antibiotika. Fordeler som må utnyttes bedre nå når press på import av matvarer stadig øker. Vi er en verdikjede med eiere i hele kjeden. Vi kan gjøre noe på primærsida som har betydning helt ut i markedet. Det er unikt og noe vi har vært for dårlige til å utnytte for å styrke vår konkurransekraft, sa Volden.
Avdråttsnivået i norsk mjølkeproduksjon, samt at vi har en kombinertproduksjon av mjølk og kjøtt, gjør at norsk storfeproduksjon har høy energiutnyttelse sett i et globalt perspektiv.
Volden oppfordra bøndene til å ta vare på dette konkurransefortrinnet, og viste til at et klimaeffektivt landbruk er en viktig del av løsningen for framtidig matproduksjon.
– Vi må ikke gå i feil retning, men sørge for å utnytte våre konkurransefortrinn, avslutta Volden, og utfordra næringa til bygge tillit hos forbrukeren slik at de velger norske produkter.
Stikkord denne saka: Auka matproduksjon, Mjølkeproduksjon, Sørlandssamlinga, Storfe
