BONDEBLOGGEN

Skjør idyll: Skal lam og sau beite landskapet og bli mat i fremtiden, er det viktig at partene lander en avtale som gir bonden fremtidstro. Årets forhandlinger utgjør et være eller ikke være for norsk landbruk, skriver Anders Schanche Rettedal.

Jeg ble ikke sint eller irritert da jeg skummet gjennom kravdokumentet denne gang. Jeg ble stolt!

Anders Schanche Rettedal

Vårens vakreste eventyr er snart over. Nytt liv er kommet til gards og grunnlaget for en ny sesong er lagt. Nye lam og kalver spretter rundt på vårfriske beiter og vet nok lite om tilstanden til det norske landbruket de er født inn i.
I avløsningen av vårens sedvanlige hardkjør kommer den årvisse jordbruksforhandlingen. I en periode på året der energien er på lavmål, søvnmangelen er påtagende og lunta er urovekkende kort, leverer jordbruket sine krav til årets forhandlinger. Og som er årviss tradisjon til kravfremleggelsen, hagler kritikken fra de fleste hold i etterkant. Tilsynelatende lite i år.

Kvalitetstilskuddet for lam

Vi har drevet gården siden 2012, og samtlige år frem til i år har det vært noe i kravdokumentet som har irritert meg kraftig. Toppen ble nådd i 2015 da forhandlingspartene på finurlig vis endret utbetalingstidspunktet for kvalitetstilskudd for lammeslakt. Regnskapsmessig ville ikke dette ha effekt, sa de, men likviditetsmessig mistet alle norske sauebønder en utbetaling på 500,- kr pr. slakta lam. Det gjorde meg illsint. Faktisk så sint at jeg ringte medlemmer av Norges Bondelag sitt forhandlingsutvalg midt i forhandlingene og fortalte dem hvor ille det var. Til liten nytte. De forstod åpenbart ikke konsekvensene av sitt eget forslag.

Være eller ikke være

Bakteppet for årets forhandlinger er dystert og alarmerende. Norsk jordbruk har i en årrekke gått på sparebluss, og det siste års kostnadsutvikling har fått begeret til å renne over. Store kjøttfebesetninger er meldt inn til slakt og mange bønder må låne penger for å betale regningene sine. Stigende kostnader, fortsatt jag om effektivisering og stillestående produktpriser har ført oss inn i det som mange vil kalle et skjebneår. Et være eller ikke være for norsk landbruk.

Entydig minus

Selv har vi, som mange andre, merket dette godt. Vi er med i NIBIO sine driftsgranskninger og analysen fra 2016 frem til i dag er ganske entydig. Driftsoverskuddet synker, egenkapitalen krymper og timeprisen synker ned mot 0, sågar under i ett av årene. Dette gjør at nødvendige investeringer utsettes, vedlikehold skyves på, og ikke minst så unnlater en å gjøre nødvendige investeringer for fremtidens generasjoner. Økonomien har vært så dårlig at evnen til å utvikle drifta ikke har vært tilstede. Stopper utviklinga opp, kan en ikke drive fremtidens landbruk. Enkelt og greit.

Et krav som gir løft

Men nå har altså kravet fra jordbruksorganisasjonene blitt levert – et krav som for første gang på mine ti år som bonde, virkelig tar inn over seg situasjonen vi står i. Jeg ble ikke sint eller irritert da jeg skummet gjennom kravdokumentet denne gang. Jeg ble stolt! Og glad. Endelig følte jeg at vår organisasjon tok oss på alvor. Endelig følte jeg at vår organisasjon krevde det som er nødvendig for at vi skal overleve som bønder, og endelig følte jeg at vår organisasjon fremmet et krav som gir det løftet bønder trenger for å fortsette å produsere norsk, trygg og kortreist mat.

Selvforsyning og matvaresikkerhet

Det er flere faktorer som påvirker årets forhandling og som gir meg håp om at det kan bli avtale i år. Det kan bli en avtale som får norsk landbruk på beina igjen.
Pandemi, og nå den ufattelige krigen i Ukraina, har vist folk flest hvor sårbare vi er og hvor skjørt det globaliserte handelssystemet er. Det virker som om folk skjønner at det er et poeng med egen matproduksjon. Både av beredskapshensyn og av hensyn til fattige land som i år møter svært krevende forhold. De skjønner at det koster å produsere mat i Norge og at det har en verdi med selvforsyning og matvaresikkerhet. Dette gjør det nok politisk enklere å godta et høyt krav uten å miste politisk ’kapital’.

Grunnfjellet i SP kan slå sprekker

Den viktigste grunnen til at jeg tror det blir en enighet, er Senterpartiet. Ikke fordi dette presumptivt er bøndenes parti og fordi de har fått inn ganske ambisiøse målsettinger i Hurdalsplattformen. Men fordi de simpelthen ikke har råd til å ikke få avtale. Dagens regjering har hatt en bratt læringskurve. Krise har avløst krise siden innsettelsen og det har vært liten tid til å gjennomføre politiske prosjekt og lovnader fra valgkampen. Det har jeg stor sympati for. Dette ser i størst grad til å gå ut over Sp. De har mistet velgere i meningsmålinger og er tilsynelatende nede på grunnfjellet. Skulle de nå stille seg slik at det blir brudd i forhandlingene, tror jeg grunnfjellet slår sprekker. De har rett og slett ikke råd til å miste disse velgerne. For ettertiden vil det heller ikke se bra ut om Sp ikke evnet å «redde» norsk landbruk, når de selv sitter i regjering og har både landbruksminister og finansminister. Derfor tror jeg de vil strekke seg langt og eventuelt presse Ap hardt for å komme i havn.
Lammene som hopper rundt på jordene i dag er fullstendig uvitende og likegyldige til det som nå utspiller seg i Oslo. Men skal noen av dem være med å produsere mat i fremtiden, er det viktig at partene enes om en avtale som løfter økonomien i stort monn, og som gir fremtidstro til den norske bonden. Ingen av oss har råd til at de mislykkes.

Bondebloggen

Inger Lise Aarrestad Rettedal og Anders Schanche Rettedal driver Utstein Gard på Klosterøy i Rogaland.

De driver også bondebloggen.no og én gang i måneden veksler de på å analysere bondehverdagen, samvirke og de politiske rammene for jordbruk, i Bondevennen.

Foto: Baard Henriksen