MOLDROK
Robust?
Ikke skyld på høna: Det er mennesket, vår velstand og behov for stadig mer – ikke andre fugler – som er farligst for fjørfeproduksjonen vår, skriver bonde Hanne Guåker. Foto: Istock
I mitt lille, parallelle univers bor alle menneskene på bygda. Her lever de små, meningsfulle, sirkulære liv der menneskene virker sammen om å løse de utfordringene som er større enn dem selv. Kanskje hver mann har sin høne, men kjølelageret og pakkeriet for grønnsakene og slakteriet for dyra er organisert i små, effektive samvirkeforetak. Folk er fornøyde, fordi de kan leve rike liv i pakt med naturen. Turer i skog og mark er ikke en del av drømmen, men virkelighet. Fjøsa er akkurat passe store, og menneskene dyrker sin egen mat. Bygdene er også akkurat passe store, slik at alle kan bli sett. I dette universet finnes ingen robotklippere. Og alle veit, at om strået blir for stivt og akset for tungt, så brekker det når vinden kommer. Mens det mjuke strået retter seg oppat.
I virkeligheten bor menneskene i byen. De bor for tett, og klarer ikke å holde avstand til hverandre. Smittepresset er høyere, og flere mennesker dør. I sine små bur mangler de miljøberikelse. Derfor må de ut for å føle at de har meningsfulle liv. Hver fredag slipper de ut av betongburet de bor i, eller glassburet på jobben og flykter: Ut på puben, eller opp i fjellene. Hver fredag fylles asfalten opp med flyktninger som legger glass og betong bak seg for å bli en del av naturen.
Det er et fritt valg å bo i byen. Dit menneskene drar fra bygda for å finne arbeid og andre mennesker. At de fortviler under koronaen, forstår jeg godt. Imens har livet på bygda vært ganske godt. Vi har passet på og holdt avstand. Koronaen har ikke blitt en del av livet vårt.
Dette livet ønsker regjeringa å få slutt på. Sentraliseringsiveren er stor både når det gjelder folk og fe. Mitt ønske for landbruket er at man kan være stor nok til at man kan leve av det uten å måtte ha ansatte, og liten nok til at man fremdeles har naboer. Jeg ønsker ikke å henge ut landbruket som syndebukk for en systemfeil der årsaken ligger lengre opp i næringskjeden. Når vi kjøper betongfjøs fra Sverige, og henter jordbærplukkere fra Polen, så er det et svar på kravet om at vi skal produsere mest og billigst mulig mat. Når vi ikke klarer å finne kvalifiserte, norske avløsere, så er det fordi lønnsevnen til bonden er for lav. Men det har også noe med statusen den viktige jobben det er å stelle dyra har. Men hvem skal snu denne utviklinga?
Når vi ser tilbake til mars, ser vi at det var fremmedarbeidere som flyttet koronaen fra Asia til Europa. Mennesker det var bruk for, fordi vi er for få, eller fordi kapitalen tjener mer på dem. Og da koronaen var kommet til Europa, så var det kapitalen som flyttet koronaen rundt. Rike europeere på skiferie i Østerrike og Italia tok med seg koronaen hjem. I dag er det igjen fremmedarbeiderne vi frykter. Østeuropeere som vi trenger i industri, fiskeri, helsevesen og landbruk – fordi vi mangler folk og ønsker å holde lønningene nede. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Og nå får vi svi. Det er velstanden og behovet for enda mer, som gjør oss sjuke.
Analysen av det amerikanske fugleinfluensautbruddet i 2014/15 der 50 millioner fugler døde, viste at den viktigste årsaken var mangelen på biosikkerhet. Men et annet viktig fellestrekk var at gårdene lånte arbeidskraft og utstyr av hverandre, slik vi også gjør. Det var menneskene som var farligst for fuglene, ikke andre fugler. En analyse av forekomsten av MRSA i norske svinebesetninger viste det samme. Det er mennesker som er de mest effektive smittesprederne. Først gjennom introduksjon av bakterier fra andre land, kanskje hjemlandet til avløseren? Senere med livdyrhandel.
Hvor mye koster sjukdom samfunnet? I kroner og utrygghet? Koronaen viser at færre dør av hjerteproblemer nå. Vi prøver å finne forklaring i bedret håndhygiene og reduksjon av infeksjoner. Men kan det være at vi har bedre liv under koronaen? At det blir mindre stress når vi i stedet for å planlegge neste sydentur må gå en tur i nabolaget? Vi må snart tørre å mene noe om hva som er riktig samfunnsutvikling, for folk og fe.
Vi kan ikke slippe høna ut uten å samtidig ivareta en spredt produksjon over hele landet. Vi ser hvordan det går i de store byene når folk slippes ut; smittepresset blir for høyt og de må inn i burene sine igjen. I Tyskland har landbruksmyndighetene i Nordrhein Westfalen sett at landbruket må nedskaleres fordi smittepresset har blitt for stort. I Sverige opplever man reintroduksjon av rødsjuke på frilandshøner, og over hele Europa må fjørfeprodusenter avlive dyra sine på grunn av fugleinfluensa. Under forrige store runde med fugleinfluensa i Europa måtte nesten all andeproduksjon i Frankrike legges ned. Kompensasjonen til disse bøndene beløp seg til 130 millioner euro i fjor.
Store enheter er ikke nødvendigvis problematiske i seg sjøl, men de er en del av et kapitalistisk system som presser oss på pris og setter kvantitet foran kvalitet. Når alle de store produksjonene ligger rundt slakteriet, som i Tyskland, eller meieriet, blir vi sårbare når pandemien inntreffer, eller når vi slurver med biosikkerheten. Utegående griser og frilandshøner er ikke problematiske i seg sjøl. Men blir de flere over for små områder, øker smittepresset. Både blant utegrisene og mellom utegrisen og de vanlige besetningene. Smitte spres med vær og vind, traktordekk og støvler og til dine og mine nærkontakter.
Vi har over noen år hatt politikere som ikke har turt å mene noe. Som har latt kapitalen styre. De samme reglene gjelder for folk som for fe. Kapitalen vil vokse, og kapitalens mål er konsentrasjon og størst mulig enheter fortest mulig. Det gir lavest enhetskostnader til eieren. Men er det mest effektivt i det lange løp? Hvor skal dette ende? Vi trenger politikere som tør å si nei til kapitalen. Håndteringa av koronaen koster mer enn det smaker. Det vil også håndtering av smittsomme dyresjukdommer, hvis vi ikke bestemmer hvordan landbruket skal utvikle seg. Hvis vi lar kapitalen styre, sitter vi til slutt med noen få, store enheter rundt de store foredlingsanlegga. Dette vet vi allerede fra Tyskland at ikke fungerer.
Et robust samfunn har et robust landbruk. Vi får et klima framover som ikke beskytter oss mot sjukdom i like stor grad som tidligere. Vi trenger politikere som kjemper for at vi skal produsere mat over hele landet. Vi trenger å løfte statusen på matproduksjon, slik at bøndene kommer hjem fra byen og tar over jobben til våre flinke øst-europeiske ansatte. Vi trenger akkurat passe store enheter, slik at det blir mulig for familien å livnære seg av gårdens produksjon. En vakker dag kommer effektiviteten til å bite oss i rumpa så det gjør skikkelig vondt.
Hanne Guåker,
kalkunbonde midt i Mjøsa