Stortingets pågående høringer av terrorsikkerhet møtes av lattermilde ministre som tar selfie-bilder. Etter 22. juli-kommisjonen ble myndighetenes håndtering av terrorangrepet karakterisert som systemsvikt. Staten ivaretok ikke sin oppgave, å beskytte sine egne borgere. Skyld og ansvar ble sentrale spørsmål. Hoder skulle rulle. Lite skjedde. Alvoret synker fortsatt ikke inn.
En annen sentral samfunnsfunksjon, matproduksjon, har ikke vært på agendaen for høringer i Stortinget. Matproduksjon og forsyningsberedskap er en kritisk samfunnsfunksjon som myndighetene skal dekke i tråd med befolkningens grunnleggende behov og trygghetsfølelse. Jordbrukspolitikken er sentral i spørsmålet om vår nasjonale matvaresikkerhet.
I lys av de pågående høringene i Stortinget om terrorsikring, er det fristende å stille spørsmålet: Ville de ansvarlige beholdt hodet på hvis det kom en stortingshøring som inngående undersøkte norsk matproduksjon og jordbrukspolitikken som har blitt ført?
Faktum er dette: Uten tilgang til en omfattende import av husdyrfôr og ferdigmat, oppstår det svært raskt en situasjon der norsk jordbruk og vår nasjonale matproduksjonsevne, ikke er i stand til å dekke behovet for matvarer til egen befolkning. Egenproduksjonen av mat og fôrvarer er sterkt redusert. Norsk matproduksjon og forsyningsevne er gjennom denne importen gjort avhengig av forhold som vi i stor grad ikke kan påvirke.
Årets tørkesommer viser hvor sårbar norsk matproduksjon er. La oss tenke oss at noe skjer. Sverige rammes av en alvorlig atomulykke, det skjer et vulkanutbrudd på Island, flom, tørke eller brann rammer kornavlingene i USA, en økonomisk krise med store og langvarige konsekvenser lammer samfunnene rundt oss, en ny president vinner valget i Brasil og gjennomfører jordreformer.
Hvordan vil norske myndigheter håndtere en slik krisesituasjon?
Regjeringen nedsetter i ettertid en kommisjon for å gjennomgå myndighetenes håndtering av situasjonen. Hva vil de finne ut? Hvem har skylda når sentrale samfunnsfunksjoner svikter? Og hvilket ansvar har politikerne for å ta faresignaler på alvor?
Kunne dette vært konklusjonene?
Landbruksmyndighetenes tall og virkelighetsbeskrivelse når det gjelder selvforsyningsgrad og produksjonsevne i norsk jordbruk har vært bevisst upresise og villedende. Myndighetene har bidratt med feil tallmateriale når det gjelder å formidle omfanget av arealnedgangen, redusert fruktbarhet i jorda og omfanget av importbehovet. Særlig når det gjelder avhengigheten av importert husdyrfôr.
Regjeringa har kategorisk avvist kritikk av situasjonen og framstilt både arealomfang og arealproduktivitet som mye bedre enn den faktisk er. Myndighetene har forleda befolkningen med framstillinger som tildekker de faktiske forholdene i norsk matproduksjon. Blant annet ved å oppgi tall over sjølforsyningsgrad uten å korrigere for importert kraftfôr.
Landbruksmyndighetenes beskrivelser av inntektsutvikling og inntektsnivå i sektoren har ikke gitt et korrekt bilde av inntektssituasjonen. Sårbarheten av stor gjeld og kostnadsøkninger underslås. Økonomiens rolle for å forklare bruksnedgang og svekka produksjon har blitt oversett.
Avviklingen av det nasjonale beredskapslageret for korn i 1995 skjedde uten konsekvensutredning. Landbruksmyndighetene har i ettertid ignorert Riksrevisjonens kritikk av myndighetenes mangelfulle informasjon og prosessen rundt avviklingen. Politikerne har ikke hatt realistisk informasjon om konsekvensene av å avvikle kornlageret.
Befolkningen, og i neste omgang politikerne, har videre ikke hatt tilgang til rett forståelse av situasjonen, omfang og potensielle konsekvenser av svekka produksjonsevne og økt importavhengighet. Beslutninger har blitt tatt på feil faktagrunnlag. Stortingets mål om økt produksjon på egne ressurser har ikke blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som har blitt ført. Jordbrukspolitikkens utforming har derimot bidratt til finansiering av etablering og drift av stordriftssystemer, og nedlegging av deltids- og familiebruk, som har skapt økt avhengighet til importerte innsatsfaktorer, større sårbarhet og svak lønnsomhet i sektoren.
Riksrevisjonens påpekninger av manglende måloppfyllelse i jordbrukspolitikken og manglende samsvar mellom mål og virkemidler, har ikke blitt tatt til etterretning av landbruksmyndighetene. Styringsinformasjon og innholdet i jordbrukspolitikken har over lang tid blitt framstilt som noe annet enn det som har vært realiteten. Dette har hatt store konsekvenser for næringsutøverne, det har blant annet ført til betydelige feilinvesteringer i svært kostnadsdrivende stordriftssystemer som er basert på store mengder innkjøpt fôr.
Stortinget har i det store og hele ikke hatt kontroll med utviklingen i landbruket, og blitt presentert for misvisende data på kjerneområder, om hva som er den faktiske situasjonen i sektoren.
Det øverste operative politiske ansvaret bæres av sittende landbruksminister og statsminister. Men hvem skal holdes ansvarlige for at tall og framstillinger tilslører faktiske forhold? Hva med det administrative lederskapet og kommunikasjonsavdelingen i Landbruksdepartementet som har gjennomført en annen politikk, og gitt en annen informasjon utad, enn det de politiske målsettingene Stortinget har vedtatt? Hva med lokale embetsmenn i fylker og landbrukskontorer i kommunene som ikke har tatt tilbakemeldingene fra utøverne i sektoren på alvor, som heller har akseptert landbruksmyndighetenes tall og virkelighetsbeskrivelser? Hva med ledelsen i faglagene i jordbruket som har inngått jordbruksavtaler basert på tallmateriale de visste var feil?
Foreløpig kan de ansvarlige for jordbrukspolitikken puste letta ut. Politikerne våre tar heldigvis ikke beredskap på alvor.
Svenn Arne Lie,
forfatter av boka En nasjon av kjøtthuer
