“Saueholdet er i tilbakegang innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene, slik at antall dyr på landsbasis er relativt stabilt.”
Rovviltforvaltningen har en todelt målsetting. Den skal sikre både levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer. Utfordringene spenner fra bjørneangrep på bikuber til tap av sau på utmarksbeite.
Ragnar Våga Pedersen
Norsk Institutt for bioøkonomi (NIBIO)
Rovviltforvaltningen skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte områdene utgjør om lag 55 prosent av Norges landareal.
Innenfor dette området finnes:
- 53 prosent av de aktive bøndene
- 60 prosent av jordbruksarealet
- 30 prosent av alle sauer og lam
Halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift er også prioritert for rovvilt.
Rovviltbestandene har derfor potensielt stor betydning for landbruket.
Innenfor landbruket er det beitenæringene – i vid forstand – som er mest utsatt for rovdyr. Betydningen er størst for sauehold og reindrift, men storfe, birøkt og jaktinntekter blir også berørt.
Viktige funn i rapporten
- Saueholdet er i tilbakegang innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene, slik at antall dyr på landsbasis er relativt stabilt. Tilbakegangen er størst i områder med flere og større rovdyrarter.
- Drøyt halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden er imidlertid langt lavere innenfor de rovdyrprioriterte områdene (26 prosent utnyttelse), enn i de beiteprioriterte områdene (59 prosent utnyttelse).
- Tap av dyr på utmarksbeite har gått ned de siste årene. Årsakene til dette er sammensatt. Saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. I de mindre belastede områdene har næringa, med godt resultat, utviklet og iverksatt forebyggende tiltak mot rovvilttap. Disse tiltakene reduserer samtidig antallet beitedager i utmark, slik at beiteressursene blir mindre effektivt utnyttet.
- En betydelig andel av tapene grunnet rovvilt skjer i nærområdene rundt rovviltsonene. Dette gjelder både for sau og rein.
- Med hensyn til ulv er tap av beitedyr også knyttet til avstand fra riksgrensa. Det skyldes ulv som vandrer vestover fra svenske ulverevir.
- Noen ganger er rovdyrtapene så store at det er aktuelt å se på alternativ bruk av beiteressursene.
- Jaktinntekter er en del av inntektsgrunnlaget i landbruket. Det har over flere år vært en jevn nedgang i elgstammen i områder med etablerte ulverevir og i områder hvor det er dokumentert at ulv forårsaker høyt tap av sau. Rovdyrforskningen har slått fast at elg er en viktig del av ulvens diett.
- Birøktnæringa er utsatt for tap til rovvilt ved bjørneangrep på bigårder. Dette gjelder i særlig grad for vandrebigårder (bigårder plassert i utmark i deler av sommerhalvåret) i grenseområdene mot Sverige. Bigårder som ødelegges av bjørn faller utenfor erstatningsordningene og representerer et vesentlig økonomisk tap for birøktere som rammes.
- Halvparten av området der det drives samisk reindrift ligger innenfor forvaltningsområdene for rovvilt.
- Når gras og urter ikke lenger blir høstet av beitedyr, vil det føre til gjengroing. Naturtyper som er avhengige av beiting er ofte artsrike. En regner med at minst 29 prosent av artene på Norsk rødliste 2015 vil være utsatt når beitedyra forsvinner.
Hele rapporten finner du her: Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon
(Teksten er et utdrag, og er redigert av Bondevennen. Saken kan i sin helhet leses her. )
Stikkord denne saka: Beite, Rovdyr
